tirsdag 29. april 2008

Hormoner i april


Våren har kommet til Oslo. Definitivt. April er her. April.

Hormonene blomstrer om kapp med de hvite blomstene på epletreet.
Naboenes hormoner altså, om du måtte lure.

To naboer har funnet hverandre. I skumringen har de flørtet og smisket i hele kveld. I min hage. Rett utenfor min verandadør. I timevis holdt de på. Et heftig, langt vorspiel. Til Han fikk Henne. I noen sekunder bare fikk Han Henne. Hun skrek som besatt. Til hun kastet Han av. Og fortsatte å strekke sin smekre kropp utover den irrgrønne plenen.

De har ikke mye bluferdighet, disse naboene. Kattenaboene. Ja, for det er de jeg snakker om. Nabokattene.

Inne sitter jeg og min søte fine Pus og ser på gjennom ruta. Pus, som bærer navnet Jesper, er ferdig med sånt. Han har parra seg. En gang har han parra seg. Det er i alle fall det jeg, matmor, liker å tro.

For Jesper har vært ute en aprilnatt før. Min lille uskyldige hårdott, Jesper. Den litt sky, ukosete katten som freste når menneskematmor ville holde, kose. Jeg fikk beskjed om det da jeg hentet katten, at det var en han. Langhåret og rufsete som han var, tenkte jeg ikke noe mer over det. At det var en han. Riktignok syns jeg nok Jesper var litt treg til å begynne med å fly etter damene, at han var litt lite "ungkatt". Han er vel homo tenkte jeg, de peneste er jo ofte det. Riktignok ble han nokså stor og tjukk etter hvert, Jesper. Og noe som lignet på patter kunne anes under den store pelsen. Men hannkatt, det var han jo. Uansett. Kommentarer fra naboer om at "hun har jo gått rundt her flere netter og innynda seg hos mannfolka" ble overhørt. For noe tull. Dumme naboene. Ikke noe mer å tenke på, det. "Han får for mye mat av deg" sa vennene mine. "Han har det for godt hos deg". For noe tull. Dumme venner.

Jeg bestemte meg for å kastrere Jesper. Jeg ville ha fred og ro om nettene og ikke hisse på meg naboer som kunne klage over skriking og pisselukt i hagene sine. Time hos dyrlegen ble bestilt. Når sant skal sies hadde jeg jo prøvd å titte etter litt, løfte på halen osv, for han var jo blitt litt tjukk, Jesper. Når jeg tenkte meg om. Men katta avviste disse forsøkene med glefsende tenner og jeg ga opp.

Vi møtte opp hos dyrlegen, Jesper og jeg. På venterommet satt mennesker og dyr med ørene på stilker. Alle nyankomne ble observert med stor interesse. "Hva skal du da?" sa dama i resepsjonen. "Jo, hmmm jeg skal egentlig kastrere denne hannkatten her. Men nå er jeg litt usikker på om det heller er en gravid hunkatt" "Du må vel vite åssen kjønn det er på katta di" hveste dama og dro katten ut av buret og rota oppunder halen. "Det kan jeg si deg", sa hun "at noen hannkatt, det er dette ikke". Sjelden har jeg vært så flau. Sjelden. Kanskje aldri.

Vi luska oss hjem, Jesper og jeg. Noen uker etterpå kom 3 små kattunger til verden. Født i min seng med meg som jordmor. Han tok sin morsrolle på alvor Jesper. Og ble sterilisert etterhvert. Beholdt sitt navn.Men hunkatt, det ble han liksom aldri.

Nå har Jesper slutta med slikt. Slikt som nabokattene driver med. Hele natta holdt de på, kattenaboene. Takke meg til et velfylt matfat og matmors gode myke seng, tenker Jesper.

Heldigvis er april snart over. Kattemåneden april. Måneden for blomstrende hormoner.
.

onsdag 23. april 2008

Miracle of life




Jeg har kommet over en helt utrolig spesiell historie. Så sterk at jeg bare må fortelle om den:

I USA lever ekteparet Nathan og Patricia Suzanne Lawrenson. Paret er sterkt troende mennesker. Tricia er 26 år og har CF. Gjennom oppveksten har hun hatt en hemmelig stille bønn om å føde et barn. I juni 2007 utredes hun for lungetransplantasjon. 1 dag før hun skal starte prosessen viser det seg at hun, mot alle anbefalinger, er gravid. Hun og barnet gis max 50% sjanse for å overleve om hun skal bære fram barnet. Det velger de å gjøre. Pga hennes helsetilstand må fosteret tas ut etter 24 uker. Barnet, Gwenyneth Rose, fødes prematurt i januar 2008. 2.april gjennomgår Tricia en dobbel lungetransplantasjon. I dag skrives hun ut fra sykehuset og det går bra med babyen, som fortsatt er på sykehuset.

Nathan forteller parets historie gjennom bloggen sin. Bloggen har hatt 3,2 million besøkende og har 25 ooo treff daglig!

Jeg anbefaler de lesere som er interesserte i denne historien å titte på Natans blogg

http://cfhusband.blogspot.com/
og spesielt å se denne videoen fra ABCs nyhetssending

og
.
Saken taler for seg selv; dette må være intet mindre enn et livets mirakel!

.

mandag 21. april 2008

Endelig vår i hagen



No livnar det i lundar
No lauvast det i li
Den heile skapning stundar
No fram til sumars tid


Det er vel fagre stunder
Når våren kjem her nord
Og atter som eit under
Nytt liv av daude gror


(Elias Blix)


.

Ikea kjøkken - føljetong del 3

I dag var jeg på Ikea og bestilte kjøkken og hjemlevering og firma til å sette det opp! Superfornøyd!

Iallefall i hele 4 timer, til jeg satte meg ned og skulle studere de tredimensjonale vidundertegningene og bestillingslista. Og oppdaga at han flinke mannen som har tegna alt fint og helt riktig har bestilt ett stort overskap for mye og en smal vinreol for lite..

Hva var det jeg sa?
Ikea, jeg kommer tilbake...

Enda godt jeg har over 3 uker på meg før alt skal monteres opp. Det ligger jo an til minst 1 Ikeatur til før den tid. Jeg kommer tilbake, bestemt-billig-duste-kunde som jeg er. For nå er det ingen vei tilbake. Og en ting skal Ikea ha; de har bidratt til å få noen andre og helt trivielle tanker inn i hodet mitt..
.

lørdag 19. april 2008

Ikea kjøkken - føljetong del 2

Jeg får ikke fred i sjelen før dette kjøkkenet jeg har bestemt meg for er bestilt. Det begynner å haste i forhold til planlagt tidsplan. Jeg gruer meg litt mer for å dra på Ikea denne gangen, men kvinner meg opp og hopper (rusler) i det. Lørdags ettermiddag og strålende vårvær, det må vel være en bra tid. Riktig tenkt det igrunnen, det er mindre ventetid idag. Den ekspeditøren som sist lovte meg at han selvfølgelig skulle hjelpe meg sporenstreks og uten kø viss han var på jobb neste gang jeg kom tilbake, han var der og han hjalp meg ikke. Han skulle gå av jobb om en halvtime, og det er tydeligvis for lite tid til å hjelpe en kunde på. Ingen jobber overtid der i gården, får jeg beskjed om.

Vel, jeg logger meg på systemet og tegningen fra sist kommer opp! Jeg puster lettet ut. Men stemmer målene fra de tidligere tegningene, og stemmer de 3 tegningene med mål jeg har med hjemmefra overens? Neida. Så da er det ikke annet å gjøre enn å sette nesa hjemover for å sjekke. Tegningene er nå så rotet til at enhver estetikk har forsvunnet, skap og dører og håndtak er plassert i et salig rot. Denne gangen skal jeg måle opp alt selv, jeg stoler kun på meg selv nå og denne gangen skal det være korrekt! Jeg kjenner den raskeste veien ut fra kjøkkenavdelingen godt nå. Målrettet kjerring mot strømmen unngår fristelser og kassakøer. Ut samme vei som inn, DET er lurt det. Vel hjemme detter jeg sammen som en sekk. Blodsukkeret er lavt, stressnivået er høyt, hodet er uklart og centimetre og skap og tegninger svirrer rundt i en uklar masse. Jeg innser at jeg ikke kan stole på mine egne målinger i en slik forfatning, hjørneproblemene er mer kompliserte og uløselige enn noensinne, jeg kan ikke bestille idag heller og jeg er igrunnen klar for å droppe hele prosjektet og trekke Ikeakatologene ned i dass.

Men jeg er jo en stabukk. Og dette var jo egentlig min feil denne gangen. Og jeg har jo nokså lyst på dette kjøkkenet jeg har styrt så mye med nå. Nå er jeg jo så nær målet! Jeg ringer til mine svært gode venner på Ski. De hører på stemmen min at nå er det en liten krise på gang. De setter seg rett og slett i bilen på denne fine lørdagsvårkvelden og kjører direkte til Oslo. Med metermål og ruteark og hodene fulle av gode løsninger hjelper de meg tilbake til balanse.

NÅ har vi faktisk kommet fram til løsninger på alle kriker og kroker, nå har jeg tro på dette, nå er jeg optimistisk, nå er jeg supermotivert, nå skal jeg bestille så fort det er mulig. Så fort jeg får blåst litt luft inn igjen i den ballongen som gikk tom. Kanskje jeg klarer DET til mandag?

Jeg syns Ikea skulle betale sånne Hjelpekorps (hjelpsomme fantastiske praktiske supersnille venner) som stabler på beina vrak som kommer bakveien ut fra butikken om igjen og om igjen. Sånne som bringer billig-bestemt-duste-kunder tilbake til butikken for ørtende gang. En Ikea-pris burde de fått. Det tror jeg jammen jeg skal gi dem. En Ikea-pris. Heder og ære og gratis middag en kveld etter klokken åtte. (da koster det nemlig bare 29 kroner å spise middag der, uansett meny og størrelse).

Ikea - vi sees!
.

torsdag 17. april 2008

Ikea kjøkken - føljetong del 1

Jeg har tenkt å skifte kjøkken. Og jeg har tenkt at det skal bli minimalt med arbeid med den saken. Bestemme seg for noe, få hjelp av venner til å rive ned det gamle og engasjere fagfolk til å sette opp det nye. Det har jeg tenkt.

Jeg har bestemt meg for Ikea kjøkken. Første gangs visitt gikk over all forventning. En raklig ekspeditør sto klar til å hjelpe og et kjøkkenforslag ble tegnet og lagret med brukernavn og passord. Noen smådetaljer gjensto, men alt virket greit så langt. Neste gang jeg kommer tilbake til Ikea er det over to timers ventetid. Brukernavn og passord eksisterer ikke, tegningen er borte vekk. Jeg drar hjem med uforettet sak. Når jeg kommer tilbake for tredje gang, får jeg etter en drøy time hjelp. Kjøkkenet tegnes på nytt og lagres med brukernavn og passord. Men denne gangen var ikke ekspeditøren like flink, så mange småting gjensto. På fjerde forsøk, denne gangen klar for bestille (etter diverse avveininger og beslutninger og sjekk av benkeplater, kum og blandebatteri mm andre steder), er ventetiden på en time. Jeg sitter pal ved dataen der og venter så jeg ikke skal bli forbigått (som sist gang). Mens jeg venter prøver jeg å hente opp tegningen fra sist. Brukernavn og passord eksisterer ikke. Tegningen er borte. Så jeg bestiller nytt passord fra dataen der. Noe som krever at jeg måtte ringe til noen jeg kjenner og få dem til å gå inn på min mail og hente ned det nye passordet. Ekspeditøren kommer. Nytt passord fungerer ikke. Alt må tegnes på nytt. Det tar to timer, i tillegg til timen jeg ventet. Fortsatt mangler flere detaljer før bestilling kan foretas. Så jeg må tilbake en gang til. Og på Ikea er systemet slik at alle venter i den samme køen, om man er der for første eller femte gang... Om brukernavn, passord og tegning vil være lagret til neste gang, det er vel et sjansespill.

Men gir jeg opp Ikea? Nei ikke enda. Hvorfor ikke? Fordi det synes bedre å være nesten nesten nær målet enn å starte på nytt et annet sted. Det er liksom dette jeg har bestemt meg for at jeg vil ha. Og så er jo Ikea billig. Billig. Så billig at dustekunder som meg finner seg i ting som dette og likevel kommer tilbake. Som et lite plaster på såret plukker jeg med meg etpar småting på veien til kassen. I kassakøen titter jeg meg rundt og speider etter hvor mange andre dustekunder det står her. Jeg tror nemlig jeg kan se det. Jeg tror at Ikeas ansatte setter et usynlig selvlysende stempel i panna på kunder som meg. "Billig" står det der. Duste-billig. Billig-duste-kunde. Billig-bestemt-kunde-dust.

"Ikea ønsker deg velkommen tilbake" står det på kassalappen. Velkommen tilbake. Jada, jeg kommer tilbake. Jeg gjør nok det. Kommer tilbake. Tilbake til Ikea :-)
.

onsdag 16. april 2008

En forunderlig verden

Se nøye på disse blomstene. Er det noe spesielt med dem, spør du sikkert. Ja, det er det. Disse blomtene har på en måte kommet inn i min stue helt fra Libanon!

Jeg sitter i Oslo og blogger. Min kjære kjære venninne Turid sitter i fjelllandsbyen i Libanon og kobler seg på nettet i en av de timene det er strøm og nettkontakt der. Hun leser min blogg. Så bestiller hun, via internett og antakelig InterFlora, en bukett på Fyrstikktorget blomterbutikk. Jeg antar at hun betaler dem gjennom nettbanken sin. Blomsterbutikken leverer blomsten hjem til min dør. Jeg pakker dem opp i min stue. Kanskje noen timer etterpå bare. Er det ikke fantastisk? Vår teknologisk forunderlige verden gjør det altså mulig å bringe en konkret hilsen fra fjellene i Libanon til tjukkeste Oslo i Norge på en to tre! Så sitter jeg her med en nydelig blomst, fra hennes tanke, via internett, til min stue, helt konkret. Blomstene skal stå her og stråle oppmuntring, farge og varme. Stråle broen fra hjerte til hjerte, forbundet via nettets fantastiske teknologi. Og stråle glede over et godt vennskap som atter en gang bringer godhet og glede inn i livet mitt!
.

TOMT

Noen dager er hodet tomt.
Hjernen er i pausemodus og kroppen i dvaleforfatning.
"Datamaskinen" er "overloaded".

Kapasiteten er brukt opp, jeg er utmattet, batteriet er flatt. Alt kjennes tomt.

Slike dager hører jeg også med i livet. Det er det jeg har å si idag. Slike dager er også livet.
.

mandag 14. april 2008

"Nær knoppar brister"

Ja vist gør det ondt nær knoppar brister
Varfør skulle annars våren tveka?
Vafør skulle all vår heta lengtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Høljet var ju knoppen hela vintern.
Vad er det før nytt, som tær och sprenger?
Ja visst gør det ondt når knoppar brister
ondt før det som vekser
och alt som stenger.

Ja nog er det svårt nær droppar faller.
Skelvande av engslan tungt de henger,
klamrar seg vid kvisten, sveller glider-
tyngden drar dem neråt, hur de klenger.
Svårt at vara oviss, redd och delad,
svårt at kjenna djupet dra och kalla.
endå sitta kvar och bara darra-
svårt at vilja stanna
och vilja falla.

Då, nær det er verst och inget hjelper,
brister som i jubel tredets knoppar,
då, nær ingen redsla lenger håller,
faller i ett glitter kvistens droppar,
glømmer at de skremdes av det nya,
glømmer at de engslades før ferden-
kenner en sekund sin størsta trygghet,
vilar i den tillit
som skapar verden.

(Karin Boye)

lørdag 12. april 2008

BLIKK II

Så står jeg her ved den samme, gamle livsvisdom, igjen, som så mange ganger før.

Om man ser bakover eller om man ser framover, så er det eneste man har sikkert dagen idag og de menneskene som er i ens liv akkurat idag. Noe mer vet ingen.. Vi har faktisk ingen garantier om framtid enten man er frisk eller syk, ung eller gammel.

Det eneste vi vet at vi har er ØYEBLIKKET, det som er akkurat nå.

.

fredag 11. april 2008

BLIKK



BLIKK TILBAKE

Denne siste uka har vært en tid for tilbakeblikk. På toppen av mimring over foreningsarbeidet, var jeg i dag tilbake på Diakonhjemmet en tur. Her gikk jeg på skole og bodde på hybel som fersk Oslo-student. Her jobbet jeg i tilsammen over 10 år og her bodde jeg 3 år i tjenesteleilighet. Mange minner fra en viktig tid i livet mitt er knyttet til dette stedet . En tid da det føltes som livet fortsatt lå foran, ambisjonene om karriere eksisterte og visjonene var levende inni hodet mitt. Her fikk jeg verdifull faglig ballast gjennom møte med hundrevis av pasienter. Pasienter som representerte miljø fra "Valkyrieplass" (uteliggere) til samfunnstopper øverst i Holmenkollen. Høylydte og heftige diskusjoner brynte mine meninger og var med å forme det som skulle bli meg, meg som voksent menneske. Viktige og varige vennskap ble etablert. Minnene er gode og minnene er mindre gode. Når jeg idag satt i solveggen og "bladde i minneboka", konstaterte jeg at mye av min historie ligger her.

Jeg nærmer meg 45 år. Noe som også gir grobunn for tilbakeblikk på barndom og oppvekst, menneskene jeg har blitt kjent med på min vei, arbeidet jeg har gjort, reisene jeg har hatt, opplevelsene jeg har fått. Refleksjoner over det som skulle bli mitt liv.

Hvorfor alle disse blikkene og tilbakeblikkene nå? Er det en forsinket 40-års krise? Ikke særlig sannsynlig. Jeg føler meg mer som 85 enn som 45 i kroppen. Bilringer og hengepupper bekymrer meg ikke særlig mye lenger. Ikke pensjonpoeng heller. Jeg har helt andre ting å bekymre meg for. Jeg vet at om jeg ikke får nye lunger etterhvert, så blir jeg neppe verken 50 eller 60 eller pensjonist.

Jeg ser at disse tilbakeblikkene gir meg klare bilder. Mens blikkene på framtiden bare gir uklare bilder. Det er da det gjelder å fortsette å se. Holde et klart blikk. Fokusere. Fokusere på det som er godt i livet mitt. Fokusere på håp. På erfaringen jeg har om at "ukrutt forgår ikke så lett". Det er iallefall det jeg helt klart ser som en rød tråd gjennom denne "minnebok-mimringen" jeg holder på med om dagen. Ukrutt forgår ikke så lett.
.
.

onsdag 9. april 2008

Takk

For knapt to uker siden skrev jeg om "showet" som "must go on", og etterlyste den drivkraften scenekunstnere får gjennom applaus og beundring etter gjennomførte forestillinger. Dette som en metafor til selve livet og en krevende helsehverdag.

Lite visste jeg da om at jeg selv skulle komme til å få bloggpris, cf-pris, gratulasjoner fra jobben og hilsener og blomster fra gode venner og arbeidsgiver kort tid etter. Nærmere "applaus" går det vel ikke an å komme i "real life" ! Jeg er utrolig takknemlig for alt dette og tar det til meg som en motivasjon til å fortsette "showet".

Hverdagen fikk plutselig litt farge på seg, tross en kropp som forsatt ikke vil "belønne" meg med bedre helse. Jeg takker for oppmerksomheten jeg har fått!

Tusen takk!

(blomsten er verd et tastetrykk for forstørrelse)
.

mandag 7. april 2008

Interesseforeningsarbeid (NFCF)

Pga at jeg fikk tildelt CF-prisen i helga har jeg kommet til å mimre en del over det arbeidet jeg gjennom minst 20 år har vært med på i Norsk Forening for Cystisk Fibrose (NFCF). Det skal lite tankevirksomhet til får å se at jeg har fått være med på mye spennende og interessant gjennom disse årene. Og at arbeidet i foreningen har gitt meg verdifull kunnskap og kompetanse som jeg også har hatt utbytte av i jobben min.

Som ung student og nyinnflyttet til Oslo kom jeg raskt i kontakt med foreningen. Jeg ble med i styret for Østlandsregionen, som bl.a. arrangerte trivselshelger og turer til Tusenfryd. Jeg hadde ofte med påmeldinger å gjøre, og jeg søkte penger hos fylkesmenn mm. Jeg har "tigget" penger hos svartkledde vestkantdamer i Marialosjen til tv og data til Aker sykehus (før dette var standard på sykehusrom). Jeg var med å arrangere CF-Norden i Oslo, et spennende arrangement for foreningsmedlemmer og styremedlemmer i de nordiske landene. Senere ble jeg CF-foreningens CF-Nordens representant gjennom flere år. Jeg var med i oppstarten av å etablere foreningens likemannsordning og jeg var i noen få år likemann selv. Jeg ble etterhvert sekretær og nestleder i hovedstyret. Jeg har fått delta på flere internasjonale møter og medisinske konferanser som representant for foreningen. Jeg satt i arbeidsgruppen som la grunnlaget for opprettelsen av Norsk Senter for Cystisk Fibrose. Og jeg har fått mange anledninger til å fortelle og forelese for fagfolk og foreldre om hvordan det var å vokse opp, være ung og å bli voksen med CF.

Det har blitt mange reiser i inn -og utland i foreningssammenheng, det være seg styremøter, årsmøter, kurs og internasjonale fagkonferanser. En svært verdifull erfaring for en ung dame som etterhvert har blitt relativt voksen.

Minnene er mange og gode. Det har vært opplevelser, episoder, tivoli, hotellopphold, gode middager, nyttige foredrag, krevende diskusjoner og endel reint slit og arbeid. Jeg har blitt kjent med utrolig mange flotte mennesker gjennom foreningsarbeidet, jeg har fått gode CF-kollegaer/venner og samværet i foreningen har opplevdes som å være i en stor "CF-familie" Så hører det også med i bildet at alt for mange unge CF-ere har gått bort, det er den triste siden av saken. Det finnes foreldre rundt omkring i Norges land som jeg alltid vil huske, og det finnes minner og bilder av kjente og kjære medpasienter som alltid vil være i mitt hjerte.

Heldigvis har den medisinske utviklingen for Cystisk Fibrose vært relativt formidabel, og levekårene for CF-ere har dermed utviklet seg i positiv retning gjennom disse årene. Men det er fortsatt viktig at NFCF eksisterer som en sterk og aktiv interesseforening som jobber for å løse de problemer som vil finnes i forbindelse med CF og som kan spre saklig informasjon om sykdommen til pasienter, pårørende og fagmiljøer. Det er jeg sikker på at det vil være behov for i et helse-Norge som i økende grad vil preges av prioriteringer og økonomisk fokusering.
.

søndag 6. april 2008

Flere priser

Siden dette er helgen for utdeling av utmerkelser og priser vil jeg gi

Blogging Wiht a Purpose - award videre til

Klara Dahle for hennes blogg "Klaras tanker".


Klara formidler på en totalt usminket måte CF-livets mange kriker og kroker og oppturer og nedturer på en måte som gir leserne stor innsikt i hvordan det kan være å leve med CF. Jeg tror at både friske folk, syke folk og fagfolk har mye å lære av det Klara formidler i sin blogg.

Hun har også et pågangsmot som det spruter av, tross en krevende hverdag. Klara berømmes derfor med prisen "Blogging with a purpose".


Samtidig vil jeg gi en "usynlig pris" til mennesker jeg kjenner som er "usynlige" helter i mer "usynlige" liv; i liv der heder og ære og utmerkelser ikke kommer seilende på en fjøl. Jeg har venner som gjør en fantastisk og imponerende innsats med å stå på for sin egen helse og sin hverdag og sine mer eller mindre synlige oppdrag og oppgaver. Og som bidrar i det stille til andre i mer "usynlige" former enn "vi "som kan eksponere oss i f.eks jobbliv, foreningsliv og bloggliv.

Åshilds "usynlige pris" er herved overrakt. Ta imot du som vet at dette gjelder DEG!

.

BEÆRET!

I går ble jeg tildelt CF-prisen 2008 av Norsk Forening for Cystisk Fibrose!

Prisen deles ut etter nominasjon som en anerkjennelse til en person som har gjort en ekstraordinær innsats for CF.

Juryen sier bl.a. at

"Åshild har vært tillitsvalgt i CF-foreningen i en årreke, først i Østlandsregionen, deretter i hovedstyret. I hovedstyret har hun blant annet lenge fungert som sekretær og nestleder. Den siste tiden har hun vært i valgkommiteen. Det å ha vært tillitsvalgt i en årrekke er ikke nok til å få CF-prisen. Det handler om hvordan Åshild har bidratt og med hvilke forutsetninger.

Åshild har en unik og meget verdifulle kombinasjon. Hun er sosionom og har CF. Med dette har hun en innsikt som er få forunt. Med sin faglige tyngde har hun et overblikk og en forståelse for det offentlige system og det offentliges tankegang, samtidig som overblikket gir henne en egen evne til å identifisere og formulere viktige prinsipielle spørsmål. Hun kan se en sak med autoritet og troverdighet både fra bruker- og samfunnsperspektiv. Hun er et ordensmenneske, og det er blitt sagt fra styremedlemmer hun har jobbet sammen med, at det Åshild sier hun skal gjøre, det gjør hun. Ting blir gjort, og det på en ordentlig måte. Hun har engasjert seg høyt og tydelig i mange spørsmål, og hun sier klart i fra når hun har en mening om noe, dette stadig i følge samtidige styremedlemmer. I en verden hvor stadig færre velger å engasjere seg, er slike mennesker gull verd.


Som voksen med CF vet hun hvordan hverdagen for denne gruppen arter seg. Hun vet hvordan det er å være CFer og å være syk, men karre seg på jobb drevet av stolthet og arbeidsglede... For CF-miljøet er det viktig med rollemodeller. Voksne CFere som viser at det går an å ha et meningsfullt voksent liv. Med sine over 40 år har hun vært en av de få i denne aldersklassen å se opp til. Med sin hang til kulturelle aktiviteter snarere enn til treningssentre, viser hun også at det er flere måter å leve et liv med CF på.


Årets CF-pris tildeles Åshild som en anerkjennelse for det arbeidet hun har gjort, og for å synliggjøre at det å være et så aktivt styremedlem gjennom mange år når man har CF er en bragd og ikke en selvfølge".


Jeg takker og bukker og er rørt og beæret!

Det varmer enormt å få en slik anerkjennelse for en innsats man har gjort. Jeg er glad for å ha kunnet få bidra for CF saken og jeg setter enormt stor pris på de mange flotte menneskene og vennene jeg har blitt kjent med gjennom foreningen.

Hjertelig takk!

.

BETUTTA

Jeg starta helga med å være betutta.

Beksvart, bekymret, betenkt.
Som du ser på bildet.

Norsk Forening for Cystisk Fibrose har sitt årsmøte denne helga. Og jeg skulle vært der, ikke her. I kanskje 20 år har jeg vært på disse møtene. I like mange år har jeg vært aktiv i styre og stell i foreningen. På disse samlingene får man faglig oppdatering og ikke minst treffe mange kjente gjennom mange år, som blir en slags "cf-familie". En familie jeg savner å treffe. Så tankene mine her vært der gjennom hele helgen. At helsa nå setter stopper for reising og møtesitting er leit. Jeg ville så gjerne vært med, vært der, møtt folk. Så jeg syns jeg hadde grunn til å være litt selvmedlidende betutta...
.

lørdag 5. april 2008

DRAUMEN

Det er den draumen me bær på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje-
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa-
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

(Olav H. Hauge)
.

tirsdag 1. april 2008

Blogging with a purpose - award

I dag har jeg mottatt utmerkelsen "Blogging with a purpose"-prisen fra Truls Zimmer http://trulszimmer.blogspot.com/. Jeg føler meg beæret!




Truls skriver om sin egen grunn for å blogge at "Da jeg selv var i en situasjon med usikker fremtid for noen år siden lette jeg etter mennesker som hadde erfaringen jeg kunne dra nytte av. Jeg fant dette".


"Nå vil jeg gjerne gi prisen videre. Og den som skal få den av meg er en av mine faste lesere, Spor av Åshild. Spor av Åshild er underveis på en vei hun ikke vet hvor ender. Men til tross for dette deler hun av sitt intellekt, sin livsvisdom og store livserfaring med sine lesere. Bloggen hennes er "ung" i og med at den ble unnfanget så sent som i begynnelsen av dette år. Personen bak Spor av Åshild har til alle tider vært en støtte for meg. Det er en glede å gi "blogging with a purpose" til Spor av Åshild".


Dette var veldig hyggelig! Tusen takk, Truls! Det er veldig godt å vite vi kan være til gjensidig støtte for hverandre og at det å dele av sine egne erfaringer og tanker kan være nyttig for andre å lese. Det er jo det jeg har et lite håp om for bloggen min.
.