lørdag 26. juli 2008

Sommer-Oslo. Oslo-Sommer.

Klokka er ti på ni om kvelden og termometeret måler 28.8 grader.

Noe av det fine med Oslo om sommeren er at folk tyter ut av leiligheter og hybler og inn i parkene. Når man bare kutter ut tankene på masseslagsmål på transittmottak, kuler fra luftpistoler og alt annet skitt som finnes om man er på feil sted til feil tid, ja da er det faktisk ganske hyggelig her i denne byen. Det finnes alltid er en langåpen Bunnpris og en grønn lunge i nærheten. Det er lett å spontant stikke opp i parken nårsomhelst (dvs. "pese" seg opp to kvartal for min del). Jeg slentrer innom butikken og kjøper Dagbladet, iskaffi og en saftis før jeg setter meg i grasset og tar inn sommerkvelden. Her er det folk i alle aldre; barn, gravide, kuule unge og noen litt godt voksne (som meg). Det oser fra engangsgriller, det spilles kubbespill, venneflokker har picnic på pledd, posene med ølbokser er ikke få og klinefaktoren er ikke rent liten. Alle koser seg. Koooser seg.

Men så er det bare det at noen helsikes utlendinger i utleieblokka rett ved parken spiller så h... høy hiphopmusikk. For hele parken spiller de hiphopmusikk ut av åpne vinduer. Enten man vil eller ikke må man høre den h... høye hiphopmusikken. Inderst inne har jeg h... lyst til å gå ned og dundre på de åpne vindusrutene og be dem skru ned den h... høye musikken. Det har jeg lyst til. Men jeg er så h... redd for at de skal slå meg ned eller blåse hue av meg. Så jeg gjør ikke det. Jeg tør ikke. Jeg har lyst til å ha hue mitt i behold og ikke risikere å bli invadert med knuste ruter, macheter og slagvåpen i en sen kveldstime. For det kan jo utlendinger finne på å gjøre. Så jeg lar det bli med irritasjonen. Irritasjonen over disse h... utlendingene.

Hvordan kan jeg vite at det er "utlendinger"? Hva er utlendinger? Hvorfor tror jeg utlendinger vil slå meg ned om jeg kritiserer dem? Hvorfor tør jeg ikke si fra? Hvorfor er jeg redd utlendinger i ungdomsgjenger som fester en fin sommerkveld? Utlendinger i herpa utleieleiligheter? Hva er dette slags tanker? Hvor kommer disse smårasistiske holdingene fra? Jeg tar meg selv med buksa nede, jeg liker ikke å vedstå meg disse tankene, jeg vet selvsagt at de fleste utlendinger ikke er sånn, jeg vet med hode mitt at det finnes mange nyanser og at utlendinger flest ikke er som media tidvis presenterer dem, jeg vet og jeg vet og jeg handler ikke etter mine tanker, selvfølgelig handler jeg ikke utfra slike tanker, jeg er da et nyansert menneske som ikke har altfor mange fordommer, jeg har da ikke fordommer, jeg har ikke ford.. Hva sa jeg? Ikke fordommer? Men fordommer, er ikke det nettopp tanker som inneholder en del fakta, blandet opp med en del forutinntatte holdninger og en del svart-hvitt vurderinger? Er det ikke rett og slett fordommer jeg har?

Hendelser som de siste dagers masseslagsmål nører opp om fordommer. Avisenes skriverier om at det daglig kommer 49 nye asylsøkere til Oslo, de fleste av dem uten noen sjans til å få opphold, nører opp under skepsis til om vi i Norge er naive i vår holdning til mennesker fra fremmede land. Ikke til utlendinger fra Sverige og Danmark selvsagt, men til skikkelige utlendinger fra skikkelig fremmede land. Nå er det sånn at jeg helst vil mene at vi i Norge har god plass og at folk fra alle land fritt bør kunne flytte over landegrenser. Forutsatt at de oppfører seg. Oppfører seg slik vi vil. Slik vi i Norge vil at de skal oppføre seg. Slik jeg vil at de skal oppføre seg. Slik at de ikke tapper politiressurser og helsevesenplasser og fengsel og fellesskapskassen. Slik at de ikke bidrar til uro og utrygghet i vårt relativt trygge samfunn. Ikke uro i mitt nabolag. Ikke i min park.

Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal mene.

Tankefull og meningsfrustrert rusler jeg hjem fra parken.

Idet jeg er i ferd med å gå kommer en gjeng norske par; fancy, kjekke, pene, velkledde ungdommer med picnicpledd og vin. De fyrer opp Weber-grillen sin og kobler ipod-en på de aller nyeste ipod-høytalerne. Ut over hele parken dundrer dunkedunkmusikken deres. Det faller meg ikke inn at jeg skal irettesette dem og be dem skru ned den h... dunkedunkemusikken. Selvsagt skal jeg ikke gjøre det.

Litt tolerant må man da kunne være en fin sommerkveld i Oslo... :-)

.

fredag 25. juli 2008

Tv2`s innslag om organdonasjon

"Flere får livet i gave" melder Tv2 i kveldens nyheter.

Ifølge informasjonskonsulent Truls Zimmer i Stiftelsen Organdonasjon er grunnen til at antall organdonasjoner har økt en større velvilje i folket og at folk er mer bevisst på at deres ja kan redde tre-fire liv. Og donorsykehusene har fått bedre rammevilkår for å snakke med pårørende om donasjon. Innslaget finner du her.

Videre forteller Tv2 om 16-årige Andreas som ga liv til fire mennesker fordi familien donerte organ ved hans død. Takket være at familien hadde diskutert organdonasjon rundt middagsbordet kort tid før trafikkulykken som krevde Andreas sitt liv, hadde familien bestemt seg for å si ja til donasjon om noe skulle skje familiemedlemmene.

Andreas sin far har et klart budskap: "Organdonasjon er et skummelt tema, men snakk om det før det inntreffer. Vi vet lite om framtiden alle og enhver".

Innslaget om Andreas finner du her.

Donorkort kan hentes på apoteket eller lastes ned her.

.

Dagens nyhetsbilde

I relativt grell kontrast til hengekøyestolens poesi-idyll melder TV-nyhetene om dramatikk på et asylmottak/transittmottak i Østfold. 40-50 tsjtsjenere skal ha angrepet mottaket med kniver, balltre, macheter og skytevåpen og omlag 20 beboere ble kjørt til sykehus/legevakt. Den yngste bare 11 år gammel. Det synes totalt meningsløst at mennesker som har reist fra uro og usikkerhet skal oppleve noe sånt i "trygge" Norge. Og enda mer uforståelig er det at angrepet ikke skjedde av norske rasister, men av andre asylsøkere/asylanter. En liten bagatell av en konflikt skal ha utløst det som skjedde. Mennesker som lever med stort indre press og stress barker sammen selv om de fleste vel har kommet hit med et ønske om fred og ro, inderst inne. Eller er det kanskje naivt å tro at det er det mennesket har som ønske inderst inne; fred, ro, harmoni, idyll. Jeg vet ikke lenger. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro.

Når to menn kjører rundt i Oslos gater og fyrer av skudd fra luftpistol mot 5 tilfeldige mennesker, da vet jeg heller ikke hva jeg skal tro. Det jeg imidlertid må konstatere, er at landet vårt tydeligvis befolkes av endel mennesker som går rundt som "tikkende bomber" og det gjelder å ikke være på feil sted til feil tid. Bare tanken på dette kan ta nattesøvnen fra enhver.

Disse sakene gir en påminnelse om at det er farlig å leve. Det er farlig å leve. Man kan dø av det.

Dette faktum har medført at endel mennesker i Norges land har tenkt igjennom hva som skal skje om livet brått skulle få en ende. TV 2 kan i dag meddele at rekordmange mennesker har tatt stilling til organdonasjon og at donasjonstallene for første halvår av 2008 har økt med 10-20 %. Det er gjennomført flere organtransplantasjoner dette halvåret enn noen gang før. Dette på tross av at prosentandelen som blir spurt om å gi organ og som sier nei er høyere enn før (30%). 128 potensielle donorer er registrert og 52 av disse er realisert. Det er transplantert 249 organer til 224 mennesker (nyrer kan transplanteres fra levende donor). 16 mennesker fikk nye lunger. Dette gir grunn til håp for de som idag venter på nye organer, og for oss om etterhvert vil komme til det stadiet at transplantasjon er nødvendig for å beholde livet. Samtidig står det fortsatt 27 mennesker på venteliste bare for nye lunger. Behovet er større en tilgangen til organ og mange dør i køen.

Et menneske som donerer sine organer til transplantasjon kan gi liv nytt liv til inntil 5 dødssyke mennesker. Slik kan mening skapes i det meningsløse.

.

Lettvint poesi

Et lite dikt fra i fjor vår gjenspeiler følelsen av idag. Følelsen av å dingle i 30 graders skygge i sommer-Oslo:

I hagen

Jeg henger her og dinler i en hengekøyestol
terrassen den er badet i ettermiddagssol
Ved siden ligger vakre pus
som lever livet sitt i sus og dus
Vi er i vårsol-sommer-rus

Den gule busken blomster fin
i kapp med lillafargede syrin
Et plommetre står hvitt og flott
I bakgrunn vaier vimpelen i rødt og hvitt og blått

Jeg har kaffi og avis og det meste som jeg trenger
Jeg har ipod med musikk som fenger her jeg henger
Det er harmoni og ro
Denne dagen den er god

Det er helg og det er fri
jeg har nok av tid og energi
til å lage ganske enkel,
lettvint poesi
.

torsdag 24. juli 2008

Tid, ro, undring

Jeg har gjort etpar forsøk her i bloggen på å skrive noen funderinger om "baby ny i livet", "hvalp som ser nytt", "pusekattens evne til å være, bare være". Fordi jeg har erfart at disse kan tilføre meg noe ved å se tingene i et anderledes perspektiv enn mitt eget.

Karsten Alnæs overgår mine skriveferdigheter. I Aftenpostens kulturdel i dag skriver han i signertspalten "Tid, ro, undring". Han setter noen andre ord på det jeg har forsøkt å beskrive:

"Jeg går tur med en liten jente på 18 måneder, og hver gang, om det er regn eller sol, går det opp for meg at hun står langt nærmere det vesentlige enn meg. Hun søker aldri etter den tapte tid, den som er forsvunnet i fortiden: minnene, nederlagene, triumfene, om det er noen. Hun er her, sterkt tilstede, og ikke halvt fraværende og distrè slik jeg selv og andre sivilisasjonsmennesker kan være. Hun tar seg den tiden hun trenger, stanser på stien, lytter, bøyer seg ned, plukker en stein, stryker en blomst over kronen som om den var en liten hund, haster ikke, tvert imot, tiden vider seg ut, er i lage, i sin fylde, og ikke bare i et kort møte mellom fortidens savn og framtidens lengsel. .. hun skal ingensteds hen... Men hun vet hvem hun er og eier i tillegg forundringens gave. Hvert øyeblikk er et under, hvert minutt er en åpenbaring... Menneskenes dømmesyke, smålighet, løgnaktighet og ondskap aner hun ingenting om. Det livet som myldrer utenfor hennes skog, på kongressene, i mediene, under fotballkampene, enser hun ikke".

Alnæs sier han "selvsagt ikke kan lære noe av en slik sibylle". Men jeg er slett ikke sikkert på at han har rett i det. Selv tror jeg kanskje det er mer å lære her enn i de tjukkest bøker. Mer å lære om livet. Mer å lære om hvordan være i livet. Mer å lære om tid og ro. Og mer å lære om undring.
.

onsdag 23. juli 2008

Video

Først så sitter vi rundt bordet
som er dekket uten mat,
plukker boller ut av munnen,
legger dem på tomme fat.

Pappa hopper opp av vannet
nesten som han kunne fly.
Mamma setter sammen fisken
så den blir så god som ny.

Nabohunden står på plenen,
og den trekker inn en bæsj.
Hvem i granskauen har startet
videoen i revers?

(Gustav Lorentzen).

torsdag 17. juli 2008

Levende huskelapp

Vel hjemme venter vakre vidunderlige vesenet. Venninne vartet opp i ventetiden og vesenet har nok knapt merket at jeg har vært vekkreist. Vesenet er velsignet fri fra grublinger om fortid og bekymringer for framtid. Det er jeg nesten sikker på. Vesenet bare ER, her og nå. Vesenet er for lat til å jakte, for gammel til å bry seg med nabolagets kattenaboer, for mett til å bekymre seg for neste måltid og for trøtt til å kreve spenning i hverdagen.

Kattevesenet prøver antakelig å lære menneskevesenet noe om det å bare være. Et menneskeliv vil nødvendigvis være adskillig mer komplisert enn kattevesenets tilsynelatende tankeløse tilværelse. Menneskelivet må bestå av mer enn å spise og å sove. Selvsagt må det bestå av mer. Men likevel er det kanskje det vi mennesker stadig må etterstrebe; å være oss bevisst at livet det er her og nå, livet er det som ER, slik det ER, nå.

I dag tror jeg at jeg skal prøve å huske på akkurat det. Å bare være. Være akkurat nå. For jeg har nemlig veldig lett for å glemme akkurat det. Jeg har så mye lettere for å være i framtiden; i bekymringene, i spekulasjonene, i usikkerheten. I det som ligger foran. I det jeg tror ligger foran. I det som kanskje aldri kommer.


Jeg tror jeg skal la kattevesenet gå rundt her som en levende huskelapp for meg. En huskelapp om å være. Være i livet slik det er. Akkurat nå. Være i det livet jeg har. Det livet jeg har, akkurat nå. Det er antakelig det eneste livet jeg har.

Viss kattevesenet har ni liv, så er det kanskje forståelig at det tar seg tid til å sløve seg igjennom ett av dem. Uansett er nok vesenet mer enn fornøyd med at det, ved sin blotte eksistens, har fått sitt matmormenneskevesen til å spinne opp alt dette hverdagsvisdomsvåset på en sløv feriedag...
.

onsdag 16. juli 2008

Gløtt av sol

Det var noen gløtt av sol
i ferien min.

Og mye ruskevær med god tid til å lese reisebeskrivelser av Jan Zahl (fra Sør-Amerika - Sommerfulgeffekter)og Espen Olafson /Per Arne Dahl(fra tsunamien i Thailand - hva skal vi med stjerner nå?).

Reisebeskrivelser som fikk min egen sommerferie-ekspedisjon til trygg hytte i fredfulle omgivelser til å framstå som en svært komfortabel affære. Vel hjemme er jeg glad for å være vel hjemme. Med disse bøkene friskt i minne er akkurat det ingen selvfølgelighet. Å være vel hjemme.

.

mandag 14. juli 2008

Sommer = ferie = ekspedisjon

I en skikkelig sommer skal det være en ferie. Det er på en måte ferie som gjør sommeren til sommer. Og ferie innebærer som regel en reise bort fra hjemmet, i en eller annen variant. Så i år ville også jeg ha en skikkelig sommer. Med en skikkelig ferie. Borte hjemmefra.

Det er bare det at for et "persilleblad" som meg så innebærer enhver liten forandring fra dagliglivets lune rede at en masse ting må planlegges, foreberedes og klargjøres. Det blir som en hel liten høyfjellsekspedisjon hvor forhåndsregeler og forsikringer må foreligge i forkant. Så ikke unødige problemer oppstår underveis.

For det er mange problemer som kan oppstå underveis for en svekling med lite krefter, nok med smerter, begrenset lungekapasitet og stor infeksjonsrisiko. Det kan bli for varmt, og da konker kroppen ut med svimmelhet og hjerteforstyrrelser. Det kan bli for kaldt, og da blomstrer infeksjonene opp. Når infeksjonene blomstrer må blodprøver sjekkes, leger konsulteres, antibiotikabehandling iverksettes, medisiner skaffes tilveie og i verste fall krevs sykehusinnleggelse. Noe som ikke er særlig ønskelig midt i en ferie. Eller på en ferieekspedisjon. Trekk er livsfarlig, solsteik er identisk med migrene og oppkast, for lite søvn setter systemet ut av spill, for lite mat gir komatendenser, for mye sitting gir eksplosiv hodepine osv osv. Og faktisk så er ingen av disse tingene "overforsiktighet", det er dyrekjøpt erfaring fra mang en mislykket utfart. Og når marginene er små i utgangspunktet, ja da er det bare å gjøre flest mulig forsøk på å helgardere seg.

Jeg starter forberedelsene en ukes tid i forkant av reisen. Jeg kan ikke ta sjansen på å røske sammen noen pakkenellikker dagen før, for dagen før er jeg kanskje elendig i form. Og er jeg elendig i form har jeg ikke pust til å pakke mer enn etpar plagg om gangen og ikke hode til å regne ut alle medisinene som skal med.Og jeg orker iallefall ikke vanne planter og handle mat til katta eller pakke sammen nyvasket tøy. Så i dagesvis spretter jeg opp og ned av sofaen; finner fram en ting, slenger meg utmattet ned, så opp etter en ting til osv osv. Roen blir borte og stressnivået stiger. For ting som i tidligere friskere tider ble tatt på sparket og ordnet på en halvtime.

Så jeg pakker ett plagg nå og ett plagg da. Medisinene telles opp og krysses ut på skjema (minst 15 sorter i varierende antall daglig i inntil 14 dager, det blir et regnestykke utav det). Lapper skrives og henges opp her og der. For når det er mye å huske på på en gang for en tildels oksygenmanglende CF-kropp, da går ting i surr og glemmes mer enn vanlig er. Husk mobillader. Husk inhalasjonsapparatet. Husk Pulmzyme som må tas direkte fra kjøleskap. Husk reserveresepter. Husk solhatt. Solbriller. Nakkepute. Ulltrøyer. Sov-i-ro. Gode sko til ute, inne, varmt, kaldt. Husk å huske.. Osv osv.

Så kommer dagen for avreise. Jeg har sovet dårlig på forhånd, søvnen liker ikke så mye styr. Jeg er nesten utslitt. Kattepass er organisert, uteplantene er vannet, søppla tømt osv, alle disse tingene som alle må gjøre før en ferie men som er rimelig mye mer slitsomt for en som er syk. Kofferten er smekk full selv om jeg bare skal på en halvannenukes ferie til familie. Ryggsekken med i-tilfelle-lungtett-oksygen må med. Og så trillekofferten som skal med på flyet. For det er nemlig litt av hvert som må med på flyet. Selv om det er 31 grader ute må jeg ha med sokker, ytterjakke og et godt skjerf. For det kan nemlig bli svært kaldt ombord på fly. Og det kan også bli svært varmt ombord på fly. Så et kjøleelement i minikjølebag er råsmart å ha med. Så ikke hjertet springer løpsk. Og så drikke. Og medisiner for reisen. Og matpakke i tilfelle forsinkelser. Alt for å unngå å bli dårlig fra starten av.

I det jeg låser meg ut døren hjemme tenker jeg i mitt stille sinn; ALDRI MER.
Men jeg vet at når jeg kommer fram, så syns jeg nok det var verd det. Iallefall håper jeg at jeg vil synes det. Når jeg er tilbake. Og skal pakke opp igjen alt pikkpakket. Ekspedisjonspikkpakket.

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte over det hele. Jeg tror jeg velger å le. Og fortsetter å dra på ferier. Så det blir skikkelig sommer. Jeg syns jeg har hørt noe om "sol inne, sol ute, sol i hjerte, sol i sinne". Jeg tror jeg velger å tro på det. Tro på sol, bare sol.

(Obs: husket jeg å huske at jeg måtte huske gebisset? ... :-) ).
.

fredag 4. juli 2008

Sommer !

I fjor sommer satt jeg inne absolutt hele sommeren. Jeg var tett og tung og klarte ingenting og var hele tiden så ustabil iht. infeksjoner at ryggsekken sto pakket klar i tilfelle innleggelse nesten hver dag. Det var inn og ut på poliklinikk etpar ganger i uka og innleggelse midt i sommervarmen. Folk dro på ferie og folk kom fra ferie, og hjemme satt jeg. Det var en ekstrem tung sommer og batteriene var tommere etter ferien enn før. Når andre klagde over dårlig vær, tenkte jeg at de har tross alt vært ute, de har tross alt hatt ferie.

I år er ting heldigvis anderledes. Jeg er noe mer stabil og kan gjøre små sosiale ting og til og med reise litt. Jeg får mulighet til å lade batterier litt og oppleve litt sommer. Tross redusert kapasitet og kropp stinn av antibiotika så er jeg iallefall på beina. Når livet har fart så røft med meg som det har gjort i det siste halvannet året, ja da er det slett ingen selvfølge. Å være på beina. Å være oppe. Å være ute. Å være i sommeren. Ingen selvfølge å være i sommeren.
.

tirsdag 1. juli 2008

"Den sosiale medisinen"

Den sosiale medisinen fåes ikke på resept på apoteket.
Den kan ikke hentes ut fra Ullevål.

Jeg tror at den sosiale medisinen er den medisinen som holder meg i live. Den medisinen som gjør meg aller best. Best effekt har den når den kombineres med andre effektive medisiner av mer kjemisk karakter. Den sosiale medisinen alene er ikke nok til å holde meg frisk. Men den hjelper på. Jeg trenger den sosiale medisinen like mye som jeg trenger alle de andre medisinene jeg tar. Og den sosiale medisinen har nesten aldri bivirkninger av negativ karakter.

Jeg tror jeg er avhengig av den sosiale medisinen. Derfor klarer jeg om og om igjen å gjøre nesten hvasomhelst for å få i meg denne medisinen. Kroppen presses gang på gang til det ytterste for å skaffe seg denne medisinen. Den sosiale medisinen er "dopet" i livet mitt som hjelper til å holde tankene på avstand når det trengs og som "speeder" meg opp når det treng.

Jeg må vel rett og slett sies å være en "sosial-medisin-narkoman".

Ps. Medisinen er legal og rimelig og "dealere" ellere "langerer" finnes rundt hvert hjørne. Faren for avhenginghet er stor, men risikoen for misbruk er minimal. Toksisk dose er ukjent.

(Begrepet "den sosiale medisinen" er det søstera mi som har funnet på. Begrepet "sosial-medisin-narkoman" tar jeg selv ansvaret for. Min avdøde venn forfatter Nils Fredrik Nielsen hadde en litt annen vri på det hele; han syns noen burde lage en antidepresjonspille som het "Gløttasol")
.