Å tro sine egne øyne

Det var en gang for noen år siden at jeg var ute og gikk på en spasertur i Botanisk hage. Det var den gangen nakken var nesten nyoperert, kroppen var full av smerter og smertestillende medikamenter, hjernen var tåkebelagt og sjelen dypt fortvilet. Jeg gikk i min egen verden og oppmerksomheten mot omgivelsene var minimal. Inntil jeg plutselig snudde meg mot parkeringsplassen og så en elefant. Ja; EN ELEFANT! Jeg snudde meg en gang til, så nøye etter og fortsatt sto det EN ELEFANT der på parkeringsplassen, ved Botanisk hage, midt i tjukkeste Oslo en regnfull dag i september.

"Nå Åshild, nå har det klikka for deg", tenkte jeg. "Nå har du rett og slett blitt psykotisk. Å se elefanter på høylys dag, DET er ikke helt normalt. Nå har det bikka for deg, og DET er igrunnen slett ikke så rart. Det kan skje enhver om belastningene i livet blir for mange".

Ved nærmere ettersyn viste det seg at det var sirkus på parkeringsplassen ved Botanisk hage. På denne parkeringsplassen hadde en elefant forvillet seg ut. Midt mellom de parkerte bilene sto den der, ved siden av sirkuset sitt. Den syntes nok ikke det var noe som helst unormalt med det.


I dag så jeg en elefant igjen. I dag ble jeg ikke bekymret for min forstand. Jeg hadde en aldri så liten konversasjon med elefanten, som denne gangen sto trygt fastbundet på noen få kvadratmetre inne på sirkusområdet. Mellom lastebiler, tilhengere og campingvogner. Som om DET er normalt for en elefant. Vi utvekslet noen tanker om normalitet og om å tro sine egne øyne, å tro på det man ser og å stole på at det man ser er riktig.

Se bare her;



Sjekk blikkkontakten vi har her!




Her viser elefanten meg et kult vanntriks. Som kan brukes viss man trenger å skvette seg vann i øynene for å virkelig se det man syns man ser helt klart. Et triks som takk for samtalen, på sirkustomta, ved Botanisk hage, midt i tjukkeste Oslo en regntung dag i september.

.