mandag 30. juni 2008

Finn et strå og træ dæm på

Se hva som har dukket opp her i min lille hage i tjukkeste indre Oslo Øst!

Om kapp med vakre sommerblomster innkjøpt fra sommerblomsterbutikker og sommerdrevne oppdrettsgartnerier står de her og lyser rødt, helt av seg selv og utav ingenting!

Nå gjelder det bare å finne et strå å træ dom på..
Og ta med hematt og leve lykkelig med sukker på..
.
Gjerne sammen med et glass hvitvin eller en iskald øl.

Det er SOMMER !
.
"Sommer kommer, sommer kommer, sol og regn og latter og vind, sol og vind og latter ha ha ha latter ha ha ha"osv sier visa. Det er bare det at det er slett ingen regelrimsannhet i denne visa. Det er ingen selvfølge at sommer kommer. Eller sol og regn og vind. Eller latter. Det er kun en viseregelrimsannhet. Den virkelige sannheten er at hver eneste dag er en gave og en ny mulighet. Med eller uten sol og latter. Det er disse dagene man skal finne et strå å træ på, og sukre etter aller beste evne.
.
Gjerne sammen med et glass hvitvin eller en iskald øl...
.

onsdag 25. juni 2008

En sang til motet

Jeg har tidligere referert til en sang jeg liker om mot.
Her kan du høre den om du vil.

Her er en song til modet
den er til alla dom
som vågar tro på morgondagen
fast natten er så long

Til alla som vågar lengta
til nått dom aldri sett

http://www.youtube.com/watch?v=t28oDzVhQw8

(En song til modet av Mikael Wiehe)

.

søndag 22. juni 2008

Deg, som du er nå

Verdifull

den summen
du er blitt
gjennom all din
menneskelige
erfaring
og gjennom
livets furer

den summen
er det
som gjør deg
verdifull

ikke drømmene
om hva
du kunne
ha blitt
eller burde være
og aldri
ble

men DEG
som du er nå

slik
er du
verdifull

(Tove Houck)

Bursdagsfeiring

Noen ganger blir til og med en ordrik dame som meg tom for ord.
Og det er jeg nå.

Jeg har hatt tidenes flotteste helg; en helt fantastisk feiring av 45-års dagen min. En "once in a lifetime" opplevelse. Rett og slett.

Hjertelig hjertelig takk til dere som feiret meg.
Nå har jeg mange lauvbær å hvile på, nå...
Og mange buketter å nyte i hjerte og sinn.

Tulipaner

når dagen
er

fargeløs og tung
samler
jeg
hver
god

opplevelse
og får
en bukett

fargerike tulipaner

(Tove Houck)
.

torsdag 19. juni 2008

Ikea kjøkken - endelig ferdig!

Det ser så forbaska enkelt ut når det hele er fikst og ferdig. Men jeg er fornøyd! Leiligheten ble mye luftigere og større. Verd alt strevet. Så da går staffettpinnen herved videre til neste som vil pusse opp kjøkken. Det blir garantert mer jobb enn du tror! Og TTT (ting tar tid). Noe som glemmes når resultatet er på plass.
.

onsdag 18. juni 2008

Ikea kjøkken - føljetong del 7

Etter at kjøkkeninnredningen ble levert fra Ikea og manglende deler skaffet tilveie, har saken vært som følger:


Firmaet AFK starta på jobben 19.mai. De var positive til å samordne alle fagfolk og nøkler osv siden jeg ikke kunne bo i leiligheten og ordne nøkkeloverleveringer selv pga sykdom. Altså en positiv start på det hele.


Snekkeren brukte 9 dager i stedet for 2,5 på jobben. Det kom lovnader om ferdigstillelse 6 dager. Konsekvensen for meg var at jeg måtte ha nedvasking av leiligheten 2 ganger, dra med taxi på perm fra sykehuset, orden med folk som kunne ta inn katten og mye mye mer styr.


Snekkeren mente at oppmålingsmannen hadde gjort en altfor dårlig jobb og feilstipulert arbeidet her. Og at alt materiellet jeg selv hadde måttet skaffe tilveie på oppmålingsmannens ordre (i sene kveldstimer på Ikea med stasjonsvogn og takgrind), ikke trengtes.


Altså sto jeg igjen med et lass med overskuddsting som må returneres fra Ikea. Pluss endel småfeil på selve monteringen av kjøkkenet. Noe snekkeren lovte å ordne opp i. For 2 uker siden.


Snekkerer 1 ble syk og snekker 2 måtte overta. Han mente snekker 1 hadde gjort en dårlig jobb og skyldte på han for at det dro ut i tid å få alt ferdig.


Endel småguffne ting hadde også skjedd, så som verandadør som var forlatt ulåst, service som var knust osv. Jeg skrev en mail til firmaet AFK om hele saken, nøkternt og uten klage.


Da reagerte AFK. De sendte en mann ut hit. Han sa rett ut at dette var for dårlig, at han ikke kunne forklare eller forsvare det som hadde skjedd. Han ville rydde opp i manglene på kjøkkenet, levere alt overskuddsmateriell tilbake til Ikea gratis for meg og betale for knust service. Og kompensere for tort og svie. Han slo av 20 prosent av hele regninga! Altså noen tusenlapper. Det syns jeg var fair gjort av firmaet! De har hatt arbeidsfolk som ikke har gjort jobben sin, og det tar firmaet tak i. De prøver å ordne opp så jeg som kunde blir fornøyd, og det syns jeg er seriøst gjort. Det skal de ha.


Så idag kom ny snekker 3 og tok med seg et helt lite flyttelass tilbake til Ikea. Så skal snekker 4 komme i morgen og montere opp skapene som er feil, og fuge litt hist og pist. Da er det nøyaktig en måned siden firmaet begynte på jobben her og det har vært 9 forskjellige arbeidsfolk i huset.
Men det ordner seg nok til slutt. Og bra blir det. Om en stund er alt styret glemt. Forhåpentligvis.


Om jeg har hørt noe fra Ikea ang. mailen jeg sendte og papirene kundeservice på Ikea faxet over til hovedkontoret? NIX. Ikke et ord. Og jeg kommer heller ikke til å ha ork og krefter til å forfølge saken.

Jeg konstaterer at Ikea er billig, men thats it. Og jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å være billigdustekunde flere ganger. Bestemtdustebilligkunde. Jeg tviler igrunnen litt på det, faktisk..

,

mandag 16. juni 2008

45 ÅR

I disse dager fyller jeg 45 år. Noe jeg syns er verd en refleksjon og en feiring.

For en CF-er diagnostisert 8 år gammel i 1971, er det en svært lite selvfølgelig ting å oppnå 45 års levetid. Da jeg fikk diagnosen var CF en barnesykdom med kort forventet levetid. Det lå i kortene at jeg ikke kunne forventes å oppnå voksenalder. Jeg var så heldig at jeg visste at det fantes en voksen som hadde CF, nemlig min søster som da var 26 år. Hun hadde ikke vært så syk som meg gjennom barndommen, og hun hadde 2 barn. Pga henne kunne jeg "lukke ørene" for det jeg nok mer eller mindre forsto om prognosen for denne sykdommen; kunne hun bli voksen, kunne jeg.

Noe jeg altså har blitt. Jeg har blitt så gammel at jeg faktisk har hatt et helt voksenliv. Jeg har vært heldig. Jeg har kjent veldig mange unge mennesker som har dødd av CF opp gjennom årene. Jeg kan ikke si at jeg har gjort noe spesielt riktig eller klokt for å bli så gammel. Jeg tror det skyldes hell og god genmutasjon og svært sterke gener. Folk i foreldregenerasjonen min blir steingamle, og ukrutt forgår ikke så lett.

Jeg kan ikke si at Cf-livet har vært noen dans på roser. Det har vært mye slit og bekymring og plager. Men det har også vært gode dager, gode opplevelser, gode perioder. Jeg tenker at livet mitt ikke har vært verken bedre eller dårligere enn mange andre sitt liv. Mange har hatt bedre liv enn mitt, men noen har også hatt verre liv. I min alder har de fleste opplevd medgang og motgang. Så også jeg. Selv om de siste årene har vært relativt barske, så har jeg tross alt klart meg og klamret meg fast til livet.

Og det er jeg faktisk ganske stolt av. Jeg er både takknemlig og ydmyk for at jeg har klart det. Jeg vil tillegge mye av æren for at jeg har klart det til venner, familie, kollegaer og CF-venner som har støttet meg, heiet på meg, hjulpet meg og stått last og brast sammen med meg gjennom mang en krise. Og det er liten grunn til å tro at ikke også tiden som ligger foran vil kreve mye både av meg og mine omgivelser. Desverre blir ikke CF bedre etter som årene går, medmindre en tryllestav eller en mirakelkur dukker opp..

Men NÅ er det tiden for å glede seg og feire. SKÅL!

.

torsdag 12. juni 2008

Tøtsj av letthet

Du lurer kanskje på hvorfor jeg har dette plutselige fokuset på tilværelsens vakkerhet?

Det skal jeg fortelle deg.

Det er fordi vettskremtfølelsen fra det hospitalhvite sitter hardt igjen i kropp og sinn. Jeg er fortsatt blendet. Så jeg må gi øynene andre inntrykk. Hjerte og sjel må fylles opp med farger så det hvite kan bli mer og mer borte. Så jeg glemmer det, så lenge jeg kan.

Jeg viser altså en strategi et menneske kan bruke til å komme seg opp igjen på etter en skikkelig knekk.

En teknikk/metode/måte. Nemlig å fokusere. Se. Lete. Lete etter det som til enhver tid finnes i omgivelsene som det kan være mulig å hente noe utav. Se etter det, og stenge alt annet ute. Og si ja takk til det som byr seg. Rett og slett si ja og åpne opp for alt som kan gjøre godt. Bevisst. Gjøre godt.

Noen ganger er denne strategien altfor banal og lettvint, noen ganger er det ikke mulig å gjøre tilværelsen så enkel. Men noen ganger, noen ganger fungerer det faktisk.

Når jeg lukker alle hospitalhvite tanker ute og bare fokuserer, da er det ikke så aller verst å kjenne sola varme på terassen. Høre pinnsvinet rasle i buskene, spise en kroneis i parken. Besøke en vakker hage. Ta fine bilder. Få med noen rabarbrastilker hjem. La humla suse. Snuse på lubne babykinn og kjenne hvalpetenner slite i buksebeinet. Spise reker. Drømme om å ta et bad i sjøen. Tenke på at sommeren ligger foran. Tenke på at det faktisk kom en sommer.

Og krysse fingrene for at sansene fortsetter å være innstilt på å suge inn tilværelsen med et ørlite tøtjs av letthet.

.

Valmuevakkert



Vennskap
Varme

Vann
Vaniljeis

Vannliljer

Vennlighet


Valmuer

Vinterfjernt
Vidunderlig


Valmuevakkert.

BZZZZ...
BZZZZZZ...

Se nøye

Ser du bien? Klikk på bildet, så ser du bedre..

















SE NØYE skal du øyne det store i det små, sier visdomsordet. Eller se nøye skal du øyne det små i det store, kanskje?

Som her, blomsten og bien.. Uten bien ingen blomst, faktisk.

Neida, det er ikke blomster og bier og mann og kvinne og ekteskap og denslags jeg vil hinte til (selv om det kunne passet med et slikt innlegg etter den historiske forgårsdagen hvor kjønnsnøytralt ekteskap ble innført i Norge). Jes sikter heller ikke til dagsaktuelle Åslaug Hagas klage over at detaljer i privatlivet nå blåses opp og fokuseres til svære saker i media. Jeg vil enkelt og greit fram til en helt enkel refleksjon; at uten denne lille nesten usynlige bias utrettelige arbeid i det små, ville det ikke være mulig å nyte disse vakre valmuene i all sin prakt. Valmuene i det nydelige beddet i den store hagen ved det nydelige vannet med de flotte trærne og den søte andungeflokken og den hissige huggormen osv osv. Det lille har sin plass i det store. Og som blomster, så mennesker. Noen kan blomstre, noen jobbe. Noen er synlige, andre mer i bakgrunnen. Noen er fargerike, andre grå. Noen er store, noen er små. Alle har sin plass. Alle er viktige. Alle er en del av et helhetsbilde. Hører til i en helhet. Enten det føles sånn eller ikke. Slik tror jeg at det er. At det finnes en helhet, selv om den ikke alltid kan sees fra ethvert ståsted.

Og noen ganger er det greit å sette fokus på at det er sånn det er.
Sånn det er når microperspektivet er stillt inn for å lete, se, fokusere.
.

fredag 6. juni 2008

Ny i livet II. Ser. Ser smittsomt.

Denne uka har gitt meg flere påminnelser om å se med nye øyne,
se nytt, se ting fra en som er ny i livet sitt ståsted.
Herlige hvalpen hjalp også til det.

Jeg skal ikke filosofere eller seriøsisere så mye mer ut av dette.

Enkelt og greit sagt har det vært befriende og herlig å kjenne hvalpebitt og babyhud og entusiastiske blikk som ser nyskjerrig og smittsomt på alt som skjer.


En letthet som veier opp for livets hospitalhvite alvor.
.

torsdag 5. juni 2008

Ny i livet. Ser. Ser smittsomt.

Lille babyjenta titter og ser
med krystallklare, vidåpne øyne.

Vidunderlig vakker,
ny i livet!

Nye klare blikk, nye øyeblikk, nye observasjoner, nye vinkler, nye ting å se. Se alt med nye øyne. Mulighetenes øyne, øyne som ser nytt for aller første gang.

Som ser smittsomt nytt på livet.
Ser smittsomt nytt.

.

mandag 2. juni 2008

Hjemme. Ute. Fri.


Kontrasten mellom det likkistehvite Hospitalet og fargerike Botanisk Hage er stor.
Glad er jeg som kan få gå fra det hvite til det fargerike, og ikke bare omvendt.
For dette er jeg svært takknemlig akkurat nå. Svært takknemlig nå.


søndag 1. juni 2008

Mer hvitt. Hvitt hospital. Hvit hvile.

Jeg har en nokså særegen evne til å karre meg opp etter knekker og nedturer. Når jeg klarer dette så er det nesten alltid fordi noen gode hjelpere trår til. Ikke helsevesenhjelpere, men venner og familie som skjønner når det virkelig gjelder, som forstår når motet henger i en tynn tråd og alle gode krefter må mobiliseres til dyst. Nå har jeg enda en gang fått hjelp av krefter utenfor meg, slik at vi tilsammen har fått stablet meg på beina igjen.

I helga fikk jeg komme hjem fra det hvite alvoret i hvit hospitalseng til hvit hvile i nytt hvitt kjøkken med plass og luft og ro og orden. Min søster har gjort en kjempejobb med å få ting i orden her. Alt kjennes bedre, tross et hode som verker på spreng av bivirkninger fra rett-i-blodet-medisinene jeg fortsatt står på.


Hva som gikk så galt på sykehuset denne gangen? Det var at den litt lite "A4"-CFeren meg ikke passet helt inn i legenes tradisjonelle behandlingsrutine, at jeg trengter endel medisiner for å døyve bivirkninger av en intravenøskur som faktisk virker bra på lungene, selv om den er beintøff å gjennomføre. At legene måtte ta noen "ukonvensjonelle" medikamentvalg som ikke er vanlige. Og at det brukes "mot" meg, til å gjøre meg til en "komplisert" pasisent for dem, I alle år har jeg vært en slik "komplisert" og "vanskelig" pasient. Fordi jeg aldri har passet inn i noe A4-mønster for en typisk CFer. Jeg har f.eks. vært godt i hold og ikke tynn i alle år, jeg har ikke trent men heller jobbet masse, jeg er mye slapp og trøtt og det skal man ikke være, jeg har migrene, nakkeprolapser, operasjoner og mange tilleggsplager, noe som ikke lungelegene kan så mye om. Jeg har blitt kvitt bakterier det ikke skulle være mulig å bli kvitt. Og jeg tåler ikke to intravenøstyper samtidig, noe de fleste CFere blir superpigge av, osv osv osv.

Jeg er så inderlig lei av å være "vanskelig", ikke en "standardpasient", ikke "typisk", osv. Alltid er det noe spesielt med meg, noe som ikke stemmer med skjemaet. Helt fra starten av har det vært slik. Hadde jeg vært standard, typisk, vanlig osv., hadde jeg faktisk neppe vært i live idag. Det "normale" for en nydiagnostisert CF-jentunge på slutten av 60-tallet var at hun skulle dø før oppnådd voksenalder. Nå er jeg snart 45 år. Det "utypiske" og "ustandariserte" har blitt min redning. Men også min skjebne. Min skjebne når leger ikke ser en slik "utypiskhet" som en utfordring, men som et kompliserende problem som er brysomt for dem å forholde seg til. Brysomt fordi det krever tankevirksomhet, innsikt, historikunnskap, ukonvensjonellhet, hjerne, hjerte og tid, Det er når det blir brysomt at vi ender på kollisjonskurs. Det er da det blir vanskelig å være meg. Når problemfokusering og prinsipper og manglende vilje til å konferere med andre fagesksperter overtar for å finne gode, individuelle og funksjonelle løsninger. Det er da det hospitalhvite blender meg. Det er da det hospitalhvite tar pusten fra meg. Det er da jeg må hente tak i min egen verdighet for å ikke miste meg selv. Hente tak i vissheten om at jeg har klart meg "mot alle odds" i 45 hele år nettopp fordi jeg har tatt ansvar for meg selv, bygget opp solid kunnskap om min egen helse og min egen kropp, stolt på min egen sykdomsinnsikt, min egen intuisjon og min egen viljestyrke. Det er da jeg må stole aller mest på meg selv. Stole på meg selv. Enten det passer inn eller det ikke passer inn.

Så enkelt og så vanskelig er det å være pasient i en hospitalhvit sykehusverden. I en verden hvor fargene fra det virkelige liv har liten eller ingen plass.
.