torsdag 10. desember 2009

Fredsprisutdeling

Akkurat nå dundrer helikoptre over hodet på meg. Nesten iallefall. De sirkler byen. Det som finnes av pansrete kjøretøy og væpnede politifolk er i aksjon. Fanfarene spiller Obama opp Rådhusgulvet. Kongehus og Storting er på plass. Sammen med andre viktige fintfolk. Solveig Kringlebotn synger sære folketoner i bunad med rosemalt byste. Jagland skal snart holde sin livs tale. Alle venter på Obamas berømte talekunst. Talen bør være visjonær. Verden venter i spenning.

Verden venter i spenning, på hva? På Obamas velvalgte ord? Kanskje det. Men først og fremst venter på fred.

Så; sett bort fra at denne prisen koster Norges land omtrent 200 mill. Sett bort fra at Obama er sjef for amerikanske styrker i krig i flere land. Sett bort fra at han foreløbig ikke har gjort noe annet enn å ha idealer og visjoner. Sett bort fra hvor mye helikopterstyrken som har sirklet Oslo i dagesvis forurenser. Sett bort fra at fredsprisutdelingen består av finkledte festtaler og vakker musikk i en ramme av idyll.

Måtte årets Nobel fredspris som nå tildeles den amerikanske president Barak Obama bidra til fred i verden. Fred som er virkelig. Fred som merkes i det virkelige liv for virkelige mennesker. Måtte Obama føle et konstant press på seg til å bidra til det. Måtte fredspristildelingen medføre det. Det kan jo være lov å håpe...

.