mandag 3. august 2009

Å sørge en katt

La meg ha det sagt klinkende klart først av alt; å sørge en katt er noe helt annet enn å sørge over et menneske. Å miste en katt er noe helt annet enn å miste et menneske. Det vet jeg fordi jeg har mistet nære mennesker, jeg har sørget over kjære mennesker. Sorg over mennesker skjærer i sjelen og kan føles uuttømmelig og uoverkommelig. Dette perspektivet skal være tydelig når jeg tillater meg å si at jeg sørger min katt. Men når et kattedyr har vært min følgesvenn i nesten 16 år, ja da merkes det at katten ikke lenger er i huset. Det merkes at det er tomt. At livet som katten representerte er borte.

Stille skritt som er borte. Poter som labber tass tass tass. En myk ulldott som kryper til køys litt før meg. Høylydt maling når også jeg tok natta. Vi snorka sikkert om kapp. Jesper var litt tidligere oppe enn meg og noen ganger, noen ganger når klokka var langt på dag, da tillot hun seg et irritert prrrmjaau for å vekke meg. Jeg skulle gå rett til matskåla. Om jeg gikk på do først, ja da var dagen en dårlig dag med feil start. Jesper fikk fiskemat. Nesten hver dag i nesten 16 år fikk hun fiskemat. Mikroovnskokt seifilet. Etter mat var det rett ut til veranda og hage. Ikke lenge etter var det krafsing på vinduet og et bustete hode med bedende øyne ville inn. Og jeg åpnet. Om igjen og om igjen. Slapp inn til matfatet. I den siste tiden var dette et rituale som gjentok seg med få minutters mellomrom gjennom kvelden. Nå er det ikke noen som krafser og ikke noe bustehode som vil inn.
Det har vært gode hverdager hvor vi har hatt rutiner og kjent hverandres vaner og uvaner som et gammelt ektepar. Katten har hatt grevens gode dager. Jesper har hatt et godt liv. Jeg er helt sikker på at det har vært et svært godt og behagelig katteliv. Et katteliv som ble avsluttet før alderdom og sykdom fikk føre til smerter og plager.


Nå er det over. Jeg vil savne katten min. Jesperpusen min, nusepuse pusenuse, lurvelaske, nuske, pluske, liten potipo (kjært barn har mange navn).


Jeg kan leve med å sørge min katt. Jeg kjenner tomrommet etter det lille livet som lusket rundt meg her hjemme. Jeg vil nok savne tass-tass skritt og lure på om ikke katten har vært veldig lenge ute nå og om ikke potene skal skrape på verandadørvinduet snart. Jeg konstaterer tomheten, men dette er ikke en hjerteskjærende sorg. Heldigvis er det ikke en hjerteskjærende sorg. Jeg trøster meg med de mange bildene jeg har igjen av en av verdens vakreste katter; katten som var min.
.