Rullestol er en fin ting å ha. En sånn snerten sort sak, en manuell lett stol med e-fix drivhjul og batteri, slik at jeg kan styre med joystick og suse avgårde hvor jeg vil. Såframt underlaget er flatt, som på kjøpesentre og i parker. Stolen stables bak i bilen og svippes ut når den skal brukes. Slik den skal på dager hvor lungene ikke har pust til å gå mer enn opp trappa og inn i bilen og jeg skulle ha vært på Ikea eller Smart Club eller i Botanisk Hage.
Det er selvsagt ingen lett og leken sak å sette seg i en rullestol. Det er en prosess å innse at en slik stol gir noen muligheter når smerter, lunger og infeksjoner setter sterke begrensinger for hva man klarer og orker. Når aksjonsradiusen er på max 2-3oo meter og kapasiteten til å stå stille rett opp og ned på beina er minimal, da blir det hele ganske kjipt. Da blir man rimelig villig til å se etter muligheter og løsninger for å få et minimum av livsutfoldelse. Og når stolen er noe jeg kan velge, frivillig, av og til og til spesielle formål, da er det faktisk ikke så vanskelig å bruke den. Jeg har nå erfart at denne rullestolen faktisk kan være en bra ting å benytte meg av. Benytte meg av til å få med meg små aktiviteter som jeg ellers ikke ville klart. Sånn som å shoppe på storsenteret på en god dag. "Gå" en tur kunstutstilling. Eller suse rundt hele Botanisk hage og snuse inn et siste snev av sommer.
.
