mandag 28. november 2011

Adventstid

Adventstiden har blitt en nokså spesiell tid for meg. Fra før av er tiden forbundet med blanda følelser, og de siste par årene har den blitt enda mer mixa opp.

Da jeg var 14 år mista jeg min eldste søster i desember. Da jeg var 30 år døde min mor 30.november. 13 år senere, på samme dato, døde min far. Store sorger, rett før jul.

Videre, fra før av;  de aller siste årene, har tiden vært preget av å være syk og av å være enslig uten familie(barn/barnebarn). Mange slags adventsaktiviteter og førjulskoseting er jo ofte knyttet til barn og familie, og travle friske folk shopper og har juleavslutninger på fritidsaktivitetene sine og julebord på jobb. Førjulstiden har på mange måter blitt den tiden på året da jeg mest av alt har hatt den sterke følelsen av å sitte i et utstillingsvindu og se på alle som haster forbi på utsiden. Spesielt i de to årene da jeg var på venteliste for nye lunger, var denne tiden ganske trasig. Jeg har selvsagt gjort hyggelige førjulsaktiviteter jeg og, men kreftene har ikke rukket til initiativ og aktivitet i den grad jeg har ønsket, og følelsen inni har vært litt tung.


Så fikk jeg den største julegaven jeg kunne få.
Nye lunger til jul 2009! Fantastisk!

Men det ble en jul tilbrakt på respirator med mitt livs mareritt som "pakke". Jeg fikk dramatikk og jeg fikk et blodslit. Men jeg overlevde. Jeg lever. Jeg fikk livet. Dette vil for alltid prege førjulstiden for meg hvert år. For alltid.


Samtidig har det skjedd andre ting med mye følelser de siste to årene. I desember 2009 døde kreftsyke Regine Stokke, 18 år gammel. Jeg fulgte Regine tett gjennom bloggen Face Your Fear og det var hjerteskjærende trist at hun måtte gi tapt for kreften. På dette tenker jeg mye nå.


I fjor i førjulstiden hadde min kjære CF-venninne Klara Dahle fått nye lunger. Også hun kom på respirator. Hun fikk en alvorlig infeksjon og døde i januar i år, 29 år gammel. Et enormt tap, en stor sorg. På dette tenker jeg hver dag nå.


Og også i år i førjulstiden kjenner jeg et menneske som kjemper sitt livs kamp på intensivavdelingen.  På dette tenker jeg hele tiden nå.


Mine føtter og mitt hjerte har vært på intensiven på Rikshospitalet tre førjulstider til ende. Mine tanker er hos dem som fulgte meg i min spennende transplantasjonsprosess. Mine tanker er hos de pårørende som mistet sine kjære i denne tiden. Mine tanker er hos de pårørende som sitter ved en sykeseng i denne tiden. Og mine tanker er hos andre mennesker jeg kjenner som dette året gjennomlever den første førjulstiden uten en av sine.


Det er tungt å bære så mye sorg og smerte. Men nå har det blitt sånn, at mange syke mennesker har kommet i min vei, og da blir dette en del av mitt liv. En del av min vei fordi mennesker har gått skritt sammen med meg og satt spor.


Hvorfor skriver jeg om dette i denne søte førjulstid? Jo, for å minne om at denne tiden ikke bare er søt. For å minne om at det som er "søtt", bevisst skal nytes. Det skal koses, tennes lys, pakkes pakker, høres musikk, skrives kort. Alt som er godt i livet skal nytes og forstørres. Barns forventning skal smitte. Stemninger framelskes. Samvær styrkes. Vi som er i dette livet skal gjøre det beste utav hver dag, tenker jeg.  Og være bevisst på at livet og gode dager ikke er noen selvfølge. Det står iallefall veldig klart for meg, hver dag i denne tiden.


GOD ADVENT!