Det går framover. Medisinene virker som bare det. Infeksjonen slås effektivt ned. Blodårene liker ikke venefloner så det blir bytte hele tiden. Dvs. masse stikking, blåmerker og klatt. Nå har det ene fotbladet veneflon i seg, og den andre foten er knapt til å trø på pga. en veneflon der som skapte betennelse.
Jeg tar en dag om gangen. Har serviettduk på bordet, påskeegg med godis og skål med appelsiner og frukt. Det er påskepynt nok til å gi påskefølelse. Det er mye god mat å få og ute skinner sola. Det er mulig å gå en tur til kiosken og kjøpe en is, sette seg på en benk utenfor og håpedrømme om lyse vår og sommerdager som ligger foran. Sanke sammen litt optimisme, mot og håp. Det er noe rart med denne "påskeforestillingen" om at "alle" er på hytta, står på ski og spiser appelsin og kvikklunch. Forskning viser at bare 20% av Oslos befolkning drar på fjellet. Noen drar på hytta. Noen til utlandet. Men ganske mange er bare hjemme. Hjemme med følelsen av å ikke gjøre "noe" påskeaktig. Forestillingen samsvarer antakelig ikke helt med virkeligheten. Det er en mager trøst for den som må tilbringe disse dagene på et sykehus. Det er slett ikke alle som har det "perfekt".
Så, til mine lesere;
hvor du enn er og hvordan du enn har det;
jeg ønsker hver i sær GOD PÅSKE!
.
