tirsdag 30. desember 2008

Tankefull romjul

Jeg har vært "hjemme" i jula. "Hjemme" - i traktene der jeg er oppvokst. Det eksisterer ikke noe "hjem" der lenger; barndomshjemmet er solgt og både mor og far er døde. Men jeg har familie der som lar meg ta del i sin jul, familie som gjør at "hjemme" fortsatt er "hjemme", på en slags måte.

Jeg har reist med fly med oksygen og assistanse. Det gikk helt fint. Jeg syns faktisk folk blir ekstra greie når de ser en som er syk (selv om jeg ikke ser syk ut så avslører jo o2 og lånt rullestol at jeg ikke er helt frisk).

Tilbake i Oslo kommer ettertankene sigende.

Jul: Grantre med stjerne og lys og kuler. Risengrøt med mandel. Stearinlys og sjulysstaker. Mandariner. Gavepapir og bånd. Delfiakake. Nybada baby i velurdress og strøken skjorte. Esker med gaver. Pinnekjøtt. Multekrem. Kransekake. Samvær. Familiesammenkomster. Unger. Finklær. Juleradio. Deilig gjesteseng.

Samtidig; Tanker på de jeg kjenner som denne jula ligger i en hvit sykehusseng. Tanker på dem som ikke har varme hus og mat og unger som lyser opp. Tanker på dem som ikke har juleglede. Alle som ikke har julefred. Rundt seg eller inni seg.


Jula er en tid hvor forskjeller i menneskers liv og tilværelse kommer veldig tydelig fram.

For meg er det en tid hvor gleden over å ha husrom og mat og varme og venner og famile som inviterer meg inn i sin jul, har hovedfokus. En tid hvor takknemlighet for det jeg har blandes sammen med en ru sårhet for det jeg ikke har. En tid med sammenblandethet.


Kanskje var det en slik sammenblandethet som fikk Alf Prøysen til å dikte en drøm om romjulsletthet:

"En skulle vøri fire år i romjul'n
og kjint ei jinte som var nesten fem
....
....
og væla var et hus med fire vegger,
der saligheta var et bæssmorfang".

.