onsdag 28. mai 2008

Hvitt alvor

Jeg har tidligere skrevet om å bli borte i det hvite. Det hospitalhvite. Om hvite tanker som kommer til meg i det hospitalhvite (I-en-sal-på-hospitalet-tanker 3.februar 2008). Likkistehvite tanker. Nå er jeg igjen i det hvite. I det hvite hvor jeg blir et nummer i rekken, en hvitkledd i en hvit seng i et hvitt rom. Et rom hvor det egner seg best å "hviske". Hviske så ikke personen i det hvite blir tydelig. Være stille, snill, anonym, grei, kjekk, medgjørlig. Være en pasient som "alle andre". Slik en pasient skal være. Tålmodig, takknemlig og hengiven. Hengiven til fagfolk som vet best. Pasienter som ikke syns at fagfolk alltid vet best passer ikke inn. Slike pasienter blir brysomme. Slike pasienter må legene vise at det er de som vet best overfor. At det er de som bestemmer. At det er de som har makten. At pasienten for enhver pris ikke har makt.

Slik blir det en kamp om makten. Makt. Avmakt. Selvsagt er det jeg som besitter avmakten. Selvsagt skjønner jeg at det er legene som bestemmer og som har ansvaret for behandlingen. Men det er jeg som kjenner meg, mitt liv, mine erfaringer, min historie, min kropp, mine reaksjoner. Det er jeg som eier meg. Som kjenner meg. Jeg har levd med min sykdom i 45 år, lenge lenge lenger enn de har vært leger. Om de prøver så mye de kan å "eie meg" for etpar uker, så er det jeg som skal leve igjennom dette. Som skal gå videre. Som skal bli pasient igjen. Og igjen. Som skal utsettes for nye leger som vet best, igjen og igjen. Utsettes for nye turnuskandidater, nye overleger, nye meninger, nye eksperiment, nye smerter, nye lidelser.

Derfor slutter jeg ikke å kjempe for min verdighet. Min rett til å få informasjon, få medbestemme, bli hørt. Pasientrettighetslover gir rett til slikt. Men det er ingen selvsagt ting i det virkelige liv innenfor hospitalets hvite vegger.

Fragmenter fra de siste dagene: sluserom hvor vindu og dører ikke kan stå åpne, hermetisk rom, sol som skinner ute, medisinposer på stativer, sprøyter, blodstikkedamer som prøver og bommer og prøver igjen, leger som mener ditt og leger som mener datt, medikamenter som føres inn og ut og inn igjen i kurver, nattbord som flyter over av sykehusting, tårer, tv, sykepleiere som ønsker å gjøre det beste, korridorer med tynne gamle pasienter i vinrøde morgenkåper med rullatorer, oksygenstativ og røykehunger, biolamelk, tørre brødskiver og slapp halvlunken fisk, dette skal gjøre meg friskere men gjør meg også psykere, jeg må ut, jeg får dra hjem på luftetur, siste visittlegen sier det er best å komme seg ut litt for det er farlig å være på sykehus for man kan bli syk av det, spesielt CF-pasienter kan bli syke av det (??), det var jammen det jeg trengte å høre nå, så jeg drar hjem, hjem til Ikeakjøkken og snekkersurr og pusekatt og grønn hage. Hjem, hvor jeg er meg og ingen bestemmer noe som helst over meg og jeg kan hente meg tilbake til det som er meg, det som er fargerikt, det som er bak, bak det hvite, bak likkistetankene, bak det psyke, til det som kan hente meg tilbake til livet.
.

3 kommentarer:

Klara sa...

Mager trøst, jeg vet, men jeg føler med deg alikevel..

Har du vurdert hjemmesykepleier?

Stor stor klem.

Truls sa...

Jeg sitter her og er ganske tom etter å ha lest det du nå skriver. Jeg blir redd, fortvilet og forbannet. Og jeg blir svar skyldig. Hva kan jeg si?

Noe kjenner jeg også igjen. Når man er dårlig (tenker for egen del 2-3 år tilbake) så var det "vanskelig" å legge tilrette for meg på sykehuset....

Jeg følte meg til dels som et problem som nesten aller helst skulle vært en helt annen plass.
Nå er det mulig jeg husker enkelte ting feil, eller farget av situasjonen. Men jeg var litt redd, fortvilet og forbannet.

Anonym sa...

Enig med Truls. Etterhvert har man ikke flere ord igjen. Fordi man har sagt alt sammen før.


Jespervenn