mandag 22. september 2008

Høst. Tv-program. Gruff.

Når jeg ikke er på hyttetur og ser høstfarger og spiser sopp eller rusler i fargerikt høstløv i botanisk hage, ja da hater jeg høsten.

En av høstens få positive ting er (for meg) at tv-kanalenes serier begynner. Mer og mindre underholdende programmer sniker seg inn i stua i takt med høstmørket som siger på. Mørket og kulden får meg til å være mindre og mindre ute og mer og mer inne. Og da bringer liksom tv-programmene verden der ute inn til meg. Jo mørkere ute, jo mer tv. Rått og råte blir tidfordriv og tankeadspredelse for en stakket stund.

Det er krim og såpeserier, overnaturlige sanser, sykehusdokumentarer og sykehusdramaserier. Det er endeløse diskusjonsprogrammer og gjentakende nyhetssendinger. Det er gryende valgkampdebatter. Og så er det en haug med program som handler om konkurranser mellom mennesker i allslags varianter.

Det er mye rart folk konkurrerer om i disse tv-programmene. Hvem er beste kokkelærling, hvem gjør best fotoshoot, hvem er flotteste modell, hvem vinner kjærlighetsjakten, hvem synger best, hvem har landets beste talent, hvem kan flest sanger utfra færrest mulig oppgitte ord, hvem tipper best på hva det norske fok mener om altmulig tull, hvem tipper riktigst om hvilke beløp noen svarte kofferter inneholder, hvem har mest kunnskap om ett gitt tema, hvem kaprer ungkaren, hvem klarer seg best i mange uker på en øde øy eller inni et isolert "hus", hvem vinner amandaprisen, gullruten, gullfisken osv osv osv.


Et av de mer meningsfulle konkurranseprogrammene er 71 grader nord. Her konkurrerer kremen av norsk ungdom med å ta seg fram gjennom Norges land fra Lindesnes i sør til Nordkapp-platået i nord. De er sunne, sterke, sporty, smarte, sympatiske, smidige, stolte, selvstendige, samarbeidsvillige, svømmende, skigående, snøbadende, smilende som sola tidlig som sent. De er tøffe. Virkelig tøffe. De er enerne. De er dem som er vant med å vinne. Vant med å være best. Så skal de beste utfordre de beste. Vinnerne skal konkurrere om å vinne. Den aller beste av vinnererne vinner til slutt bil og penger, beundring, heder, ære og anseelse.

En deltakende spinkel stavangerjente strutter av selvtillit. Selv om hun sleper sekken sin senest og svømmer sist. Likevel har hun alltid en siste setning om at hun egentlig har størst styrke og er sterkere enn vi ser, det er bare det at konkurransen ikke gir skreddersydde oppgaver som hun får vist sin suverene styrke på. Sutrende, sippete og selvsentrert, sier de andre. Irriterende, sier jeg.

For det er faktisk grenseløst irriterende at noen supermennesker har så supermye krefter at de kan surfe gjennom livet uten å måtte kjenne på annen begrensning enn å ikke bli først til Nordkapp. Det er provoserende at noen peser seg opp på de høyeste fjelltopper med sandsekker på ryggen, og likevel påstår at de har vært syke gjennom hele turen. Det er frustrerende at noen er så friske at de mener de er syke om de har ørlite grann feber etter flere uker i fjellheimen. Det er rett og slett grenseløst frustrerende.

Og det er aller mest grenseløst urettferdig. Ikke det at det er noe galt med disse menneskene; men det er noe galt med hvordan energien og kreftene er fordelt på oss mennesker. Det er noe galt med at noen har et vanvittig overskudd, mens andre går med et konstant underskudd. Det er urimelig at noen skal bruke mer krefter på å slite seg opp en trapp enn det andre bruker på å bestige Galdhøgpiggen. Det er ikke rettferdig. Det er til å bli eitrendes sint av. Gallesint. Grrr.. Grrr... Gruff...

Det er kanskje ingen som har sagt at verden skal være rettferdig? Ikke vet jeg. Er det jeg som er misunnelig? Eller kanskje bitter? Ikke vet jeg. Jeg vet bare at før neste tv-program skal jeg ta meg en stor kopp Ali kaffe. For det er Ali som kurerer gruff, er det ikke?

.

3 kommentarer:

Klara sa...

Me to!
Men jeg liker nå 71 grader ord åkke som...

Anonym sa...

Det gjør jeg og.

Når jeg bare ikke får disse anfallene av gallegruff.
Å

Truls sa...

Jeg digger 71 grader nord og har gjort det siden det begynte for 10 år siden. Litt frelst rett og slett.
Og med tanke på at vi ikke greier dette selv så er det rart at vi lar oss fasinere slik av det. Kanskje det er fordi disse menneskene faktisk utfører noe for å vinne tv-seerenes gunst. I alle fall sammenlignet med hvordan det var i Big-brother de siste årene.

Og Linn overlever ikke lenge, tro mine ord.