Annleis enn i går

Herborg Kråkevik sang på Tv2s "Senkveld" på fredag. Hun framførte tittellåten på den nye plata sin som heiter "Annsleis enn i går".

Hun sier at

"me er alle annleis enn i går, heile tida,
for kvar dag som kjem og går".

Dette er vel et slags visdomsord; at om livet er fylt med mye eller lite innhold, så skapes nye tanker, følelser og meninger hver eneste dag. Og slik forandres vi. Forandres litt for hver dag; litt for hver dag er vi mennesker i endring, slik at vi "i dag er annleis enn i går".

Er dette fornuft, eller er det bare tull? Filosofisk eller kvasifilosofisk? Skal det større linjer til for at mennesket forandres, eller er det små og store innspill til menneskesinnet dag for dag som gjør at mennesket er i bevelgelse, i forandring, i utvikling? Hva syns du?
.

Høst. Tv-program. Gruff.

Når jeg ikke er på hyttetur og ser høstfarger og spiser sopp eller rusler i fargerikt høstløv i botanisk hage, ja da hater jeg høsten.

En av høstens få positive ting er (for meg) at tv-kanalenes serier begynner. Mer og mindre underholdende programmer sniker seg inn i stua i takt med høstmørket som siger på. Mørket og kulden får meg til å være mindre og mindre ute og mer og mer inne. Og da bringer liksom tv-programmene verden der ute inn til meg. Jo mørkere ute, jo mer tv. Rått og råte blir tidfordriv og tankeadspredelse for en stakket stund.

Det er krim og såpeserier, overnaturlige sanser, sykehusdokumentarer og sykehusdramaserier. Det er endeløse diskusjonsprogrammer og gjentakende nyhetssendinger. Det er gryende valgkampdebatter. Og så er det en haug med program som handler om konkurranser mellom mennesker i allslags varianter.

Det er mye rart folk konkurrerer om i disse tv-programmene. Hvem er beste kokkelærling, hvem gjør best fotoshoot, hvem er flotteste modell, hvem vinner kjærlighetsjakten, hvem synger best, hvem har landets beste talent, hvem kan flest sanger utfra færrest mulig oppgitte ord, hvem tipper best på hva det norske fok mener om altmulig tull, hvem tipper riktigst om hvilke beløp noen svarte kofferter inneholder, hvem har mest kunnskap om ett gitt tema, hvem kaprer ungkaren, hvem klarer seg best i mange uker på en øde øy eller inni et isolert "hus", hvem vinner amandaprisen, gullruten, gullfisken osv osv osv.

Et av de mer meningsfulle konkurranseprogrammene er 71 grader nord. Her konkurrerer kremen av norsk ungdom med å ta seg fram gjennom Norges land fra Lindesnes i sør til Nordkapp-platået i nord. De er sunne, sterke, sporty, smarte, sympatiske, smidige, stolte, selvstendige, samarbeidsvillige, svømmende, skigående, snøbadende, smilende som sola tidlig som sent. De er tøffe. Virkelig tøffe. De er enerne. De er dem som er vant med å vinne. Vant med å være best. Så skal de beste utfordre de beste. Vinnerne skal konkurrere om å vinne. Den aller beste av vinnererne vinner til slutt bil og penger, beundring, heder, ære og anseelse.

En deltakende spinkel stavangerjente strutter av selvtillit. Selv om hun sleper sekken sin senest og svømmer sist. Likevel har hun alltid en siste setning om at hun egentlig har størst styrke og er sterkere enn vi ser, det er bare det at konkurransen ikke gir skreddersydde oppgaver som hun får vist sin suverene styrke på. Sutrende, sippete og selvsentrert, sier de andre. Irriterende, sier jeg.

For det er faktisk grenseløst irriterende at noen supermennesker har så supermye krefter at de kan surfe gjennom livet uten å måtte kjenne på annen begrensning enn å ikke bli først til Nordkapp. Det er provoserende at noen peser seg opp på de høyeste fjelltopper med sandsekker på ryggen, og likevel påstår at de har vært syke gjennom hele turen. Det er frustrerende at noen er så friske at de mener de er syke om de har ørlite grann feber etter flere uker i fjellheimen. Det er rett og slett grenseløst frustrerende.

Og det er aller mest grenseløst urettferdig. Ikke det at det er noe galt med disse menneskene; men det er noe galt med hvordan energien og kreftene er fordelt på oss mennesker. Det er noe galt med at noen har et vanvittig overskudd, mens andre går med et konstant underskudd. Det er urimelig at noen skal bruke mer krefter på å slite seg opp en trapp enn det andre bruker på å bestige Galdhøgpiggen. Det er ikke rettferdig. Det er til å bli eitrendes sint av. Gallesint. Grrr.. Grrr... Gruff...

Det er kanskje ingen som har sagt at verden skal være rettferdig? Ikke vet jeg. Er det jeg som er misunnelig? Eller kanskje bitter? Ikke vet jeg. Jeg vet bare at før neste tv-program skal jeg ta meg en stor kopp Ali kaffe. For det er Ali som kurerer gruff, er det ikke?

.

Herlig høsthelg

Høst. Høstfarger. Hyttetur. Hvalpehvin.
Varm høstsol. Gode venner.

Mengder av mat. Krabber, reker og kjempekrabbeklør med hvitvin. Fårikål med rødvin. Indrefilet og mais på grill med soppstuing til.


10 kg sopp sanket. Kurv på kurv. Sopp til frysing. Sopp til stuing. Sopp til sylting. Sopp til steking. Sopp til soppsoya. Skullerudsopp.


Og jeg, jeg var kun den simple fotograf. Hvalpefotograf.
Og etterhvert også storfornøyd soppinspirert soppfotograf.
.

Gourmetsulten

Kan jeg få? Please...

Sliten pus lefser i seg

Ridderheims "sorta hvitlöksoliver"

fra fingen min.

Javisst skal Jesper få gourmetmat på sine gamle dager.

Så mye hun vil!

.

Bursdag (et innlegg for kattefolk)

I dag har vi feiret bursdag, Jesper og jeg. Det var en nydelig høstdag med behagelig temperatur og lav sol ute, en dag hvor vår yndlingsaktivitet kunne finne sted. For vi er ikke helt sikre på om det er akkurat i dag Jesper ble født, men vi vet helt sikkert at det er i disse dager. I første halvdel av september. I 1993 ble Jesper født. Altså er Jesper 15 år gammel.

Det er ikke verst for en Oslo-pus. Jesper har flyttet 3 ganger, vært på mange flyturer, togturer og bilturer rundt om i Norges land, og på utallige ferieopphold hos forskjellige folk. Det takler Jesper fint. Så lenge "han" får være i fred, finne en sofa å sove under, så lenge "han" får sin mat som han pleier, ja da er det greit. Jesper krever ikke mer enn det.

Nå er Jesper blitt er en gammel dame, nesten døv og vil stort sett bare sove. Det er kun mat som interesserer. Fisk og kattekjøttfor, mange ganger om dagen. I små mengder, da. Om Jesper ikke er fornøyd med serveringen er beskjeden klar, "han" benker seg foran kjøleskapet og flytter seg ikke før maten er på plass. De andre kattene ute er ikke lenger spennende. Jesper har til og med overlatt den faste "kattekroken" sin på verandaen her til en rødhåret ungdom. Om en frekk nabokatt sniker seg til å legge seg i en utestol med pute i (noe som er strengt forbudt), ja da gidder "han" ikke lenger bråke. Skitt la gå. Jesper vil heller sove og ha fred og ro.

Så var det bursdagsfeiringen da. Lykken i livet er at jeg setter seg på verandakanten med beina i grasset, men en kaffikopp og godbiter i handa. Jesper setter seg foran på gresset og tar en og en godbit fra hånda mi. I dag slo vi til med ferske reker. Det er tross alt 15 års dag. Jeg renser og spiser selv og mater Jesper med ferdigpillede rekehaler. Nam. Herlig for både liten og stor. Sommerblomstene er på hell, det er tendenser til høstfarger, det er edderkoppspindelvel og små blader som faller mot gresset. Det er en senhøstdag med fornemmelse av sommer og det er lett å nyte det som snart vil forsvinne.

Det var en god dag å feire Jesper 15 år på. Det syns både Jesper og jeg.
.

Skinnet kan bedra

Ser jeg ikke supersporty ut her? Det syns iallefall jeg...
Ut på tur aldri sur osv..?
(viss du trykker på bildet ser du gliset enda bedre)

Det du ikke kan se er at det er godt og varmt og jeg har lag på lag med klær på meg. De andre sitter i genser. Det du ikke kan se er nakkekragen og putene som ligger i bilen. Sammen med et helt lite apotek for ett døgns tur. Du kan ikke se smertene i hodet og nakken og du kan ikke se pusten som strever.

Du kan ikke se at det koster masse å komme seg på en to dagers tur til Sweeden.

Men du kan se at jeg er blid, og det er jeg.

Jeg er kjempefornøyd med at det endelig ble tur. Endelig. Jeg er superfornøyd. Og det kan du se.

Vel framme på torpene Sten og Løken er det "bare litt "å gå fra parkeringsplassen til husene som ligger i en klynge. Bare litt. Og bare litt opp. Hvem kunne vel tenke på at "bare litt" på en liten sti opp en liten bakke var kjempelangt for meg? Lungene mine holder akkurat til å spasere rolig noen hundre meter på flate Oslofortau. De holder ikke til liten sti opp en liten bakke hundre meter ute i skogen. De funker rett og slett ikke når de belastes. Jeg gikk på en smell der. Selv om jeg gikk rolig og stoppet med få skritts mellomrom, ble jeg skikkelig andpusten og medtatt. Vennene måtte dytte meg opp bakken. Ganske deprimerende. Deprimerende å tåle så lite.

Men når jeg kom opp og fikk hentet inn pusten igjen, så ble alt etterhvert såre vel. Jeg felte noen tårer over den elendige formen, fikk et klapp på skulderen av min gode venninne, tok et glass champange som gubben hadde funnet fram og fant tilbake roen.

Det er ikke første gangen jeg har opplevd dette. Og sikkert ikke siste. Neste gang får jeg ta med meg oksygen. Og så får gubben finne ut en fiffig løsning med et tau jeg kan dras i, eller noe annet.

For tilbake skal jeg. Jeg skal alltid tilbake. Jeg gir ikke opp om jeg går på en smell. En garvet CF-er gir ikke opp. En garvet CF-er tåler smell etter smell. En garvet CF-er vet at et friskt utseende kan bedra, og at det bare er den som er inni og bakom det ytre som vet hvordan ting egentlig er. Bare den som er inni, den som er bakom, vet.

Det gjelder for en CF-er, som det gjelder for alle andre mennesker.

.

Tur til torpene Sten og Løken i Sunne, Sverige

I helga var jeg på tur. En tur som har vært påtenkt i over 2 år, men som ikke har kunnet bli noe av pga min helse.

Turen gikk til Sunne i Sverige, hvor mine halvgale venner fra Flekkefjord har kjøpt seg torp. 2 torp. 200 år gamle torp, ubebodd siste 20 år! 8 bygninger og 94 mål skog. Mer eller mindre uberørte på mange titalls år. Galskap, vil de aller fleste kalle dette. Framsynt og modig, vil andre si. Selv sier jeg både og. Galskap, framsynt og modig å gå løs på å restaurere Sten og Løken.

Vennene er friske og sterke og ekstremt arbeidssomme. Det røde huset har vært prellet av absolutt alt utenom selve tømmerskallet. Det har blitt båret mengder av avfall til søppelfylling og bål. Absolutt alt er bygd nøysommelig opp igjen, til omtrent orginal stand. Alt gjøres med miljøvennlig materiale i autentisk stil. Materiale bæres opp en sti. Nytt gulv er støpt, peisen og pipa fikset, yttervegger og tak er lagt nytt osv. Uttallig timer arbeid og svette er nedlagt her, og enda er det helt tomt og uferdig innvendig. Og dette er bare ett hus; det er fortsatt ett bolighus igjen i tillegg til diverse løer, potetkjeller, stall, utedass mm. Et prosjekt som kansje ikke vil bli ferdig før om mange mange år. Et prosjekt hvor ferdigstillelse ikke er målet. Når det røde huset blir ferdig nok til å bo i, ja da kan resten tas i tur og orden over tid.

En gang i fremtiden vil antakelig folk bare måpe når de kommer dit; med to herlige bolighus, vinkjeller i gammel potetkjeller, soveplasser i gammel et gammelt uthus, vevstue i et annet, festlokale med langbord i lang løe, et skeivt kafebord innbyr til frokost på tunet ovs osv. Dette bildet må være i hodet når gubben kravler oppå hustaket for å tette pannene eller lemper 40 cm gulvplank mutters alene for å lage etasjeskille i rødhuset. Mens madammen maler vindu eller lemper trilleborlass på trilleborlass med grus.

Jeg er utrolig imponert over vennene mine og over stedet de har funnet og holder på å gjøre om til sitt. Gjøre om med historien til Sten og Løken og menneskene som har levd livene sine der før friskt i minne.

Det var vanvittig godt å komme seg på en tur. Det var vanvittig godt å se dette stedet som jeg har vært så involvert i (på avstand). Det var vanvittig godt å kjenne den gode atmosfæren på dette stedet. Det er vanvittig godt å tenke på at hit skal jeg tilbake, her skal jeg forhåpentligvis få lov å tilbringe mye tid i tiden som kommer. Det er vanvittig artig å tenke på hvor flinke og modig vennene mine er. Og det er vanvittig godt å ha venner som ønsker meg velkommen til å sitte i en hengekøyestol og bare se på at de jobber og sliter (for det er vanvittig nok alt jeg er i stand til for tida). Det er vanvittig gode venner det.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur :-)

.

Gå sin vei

I over 10 år har jeg hatt hengende et lite dikt på kontorplassen min på jobben. I dag hang plutselig diktet der og snakket til akkurat meg, midt inn i alle tankene mine, midt inn hjertet mitt.

Jeg er i en høst i livet hvor det er mange usikkerhetsmomenter, mange valgets kvaler og mange beslutninger som må tas. I en høst hvor fokus, mot, pågangsmot og krefter kreves for å gå videre. I en høst hvor jeg selv må ha tro på meg, tro på min styrke og tro på at jeg kan klare veien videre. I en høst hvor det også vil hjelpe om folk som er rundt meg har tro på meg. Har håp for meg. Tro. Håp. Tro og håp, underveis...


Her er diktet:

DU SKAL TRO PÅ TROEN
OG TVILE PÅ TVILEN
DU SKAL GÅ DIN VEI
TIL SISTE MILEN

GÅR DU DEG VILL
KAN DET LIKEVEL BLI SEIER
KANSKJE ER DET DEG
SOM FINNER NYE VEIER

(Anders Helseth)
.