Organdonasjon - speilvendingsprinsipp ?

I går hadde NRK P2 og Dagsnytt 18 hatt en diskusjon om organdonasjon. Bård Solhjell fra SV har gjentatte ganger tatt til orde for et speilvendingsprinsipp i denne saken. I dag er det sånn at pårørende til en person som dør må samtykke til at avdødes organer kan gis til transplantasjon. Pårørende kan da si ja eller nei til dette, i prinsippet uavhengig av hva den avdøde måtte selv måtte ha ønsket/ment. Det organdonasjonskortet man kan fylle ut selv idag er ikke juridisk bindende, det er kun et uttrykk for et menneskes holdning til donasjon. Solhjell vil ha et "nei-register" og mener at organ skal kunne tas fra en avdød, medmindre personen selv aktivt har registrert at han/hun ikke vil donere organ. Han mener at flere som står i organkø vil kunne bli hjulpet med et slikt system.

Ole Elvestuen fra Venstre utttaler seg mot en slik speilvending. Det samme gjør Stiftelsen Organdonasjon og lungetransplanterte Truls Zimmer i sin blogg Frisk Pust . Frykten er at flere skal reservere seg mot organdonasjon med et slikt system. At folk skal reagere negativt på et prinsipp om å ikke være herre over egen kropp. At flere skal si aktivt nei med et slikt register.


Selv heller jeg til å synes at speilvendingsprinsippet er logisk. At organ skal kunne tas fra en avdød medmindre det ikke er registrert et nei. Men jeg må også høre på Stiftelsen Organdonasjon og de som er "fagfolk" på området. Det er sikkert mange mennesker som ikke tenker over sin egen potensielle død på en så aktiv måte at de vil registrere seg imot organdonasjon. Og det er sikkert ikke lett å administrere et slikt register.

Men kan det finnes en mellomløsning? Et JA-register? Slik at et organdonasjonskort er juridisk bindende, så et menneskes ønske om å donere organ ikke kan overstyres av pårørende? Eller er det kanskje ikke her løsningen ligger for å få tilgang til flere organ? Jeg er jammen ikke sikker på hva jeg mener om dette store spørsmålet.

Jeg vet bare at jeg selv mer enn gjerne vil at noen skal kunne bruke mine organer om jeg selv ikke skal være i live. Mer enn gjerne ønsker jeg det.

VG nett tar debatten i flere artikler. Det foregår også en avstemming: NEI - man bør ikke bli automatisk organdonor eller JA - de som ikke vil får si fra.

Innslaget på Dagsnytt 18 finner du her.
.

Lungebetennelse

Det ble lungebetennelse. Og 11 dager på sykehus med intravenøs antibiotikabehandling. Behandlingen fortsetter i noen dager til, men da heldigvis hjemme.

Jeg kom over kneiken atter en gang. Ukrutt forgår ikke så lett; det har både jeg og andre bevist atter en gang i det siste.

Nå skal det bli godt å sove hjemme og ikke bli vekket altfor tidlig av legevisitt eller andre hvite vesener som vil meg noe. Det er mye støy og lite ro med å ligge på sykehus. Selv om det er kjedelig og langdrygt på sin måte, så er det ikke stille. Det er faktisk ganske slitsomt å ligge helt stille i en seng på sykehuset. Så slitsomt at det blir godt å hvile ut hjemme. God natt!

.

Vinteren vakker ?

Nei jammen om jeg skal ta ordene "vinteren kan visst være vakker" i min munn mer. Overbevist av min nye dunjakkens fortreffelighet gikk jeg i dag optimistisk ut i sola og en himmel uten sky (med den og mange lag ull og votter og luer på). Frisk luft skal jo være bra, tenkte jeg.

Helt opp til butikken (15o meter fra meg) gikk jeg, selvsagt med dekke for munn og nese. Drakk kaffe på nabokaffèen og klarte å bli dugelig kald selv med alle klærne på.

Inne igjen kunne jeg etter en drøy time konstatere at temperaturen var 39 grader sharp. Og jeg som aldri får høy feber.

Så det har vært litt "panikktilstander" her. Jeg blir veldig urolig når jeg blir så dårlig.Det ble sykehustelefoner og telefonberedskap for natten og gode doser paracet. Står nå på to typer antibiotikatabletter. Så vil det vel utkrystallisere seg om det hele er kuldesjokk eller lungebetennelse.
.

Vinteren kan visst være vakker

Her er en hverdagsfotofortelling fra en vakker vinterdag i Oslo


Jeg kjører ut av byen. Veien til jobben er vinterkledd.

Vannet er vakkert hvitt. Gradestokken viser minus 12. Sola skinner. Lysglimt av vår vibrerer i kaldeste vinteren. Vil ikke bli glemt, vil ikke bli glemt i kaldeste vinteren.

Tilbake til Oslos gater. Til vinter på Kampen.

Det er spor i hagen. En katt har banet seg vei gjennom 50 cm høy snø og funnet inn til Jesper og meg.

Jesper snuser på visittkortet den ukjente har lagt igjen.

Jeg har splitter ny dunjakke, så pytt med 12 minus!

Og pytt med at dataen ikke vil legge bildene akkuarat slik jeg hadde tenkt!

Vinteren kan visst være vakker...

.

Vinter

Jeg tok en pause fra vinteren. Trodde jeg. Men også på min ukes ferie på Jæren var det snø. Og det er forsåvidt vakkert med snø på Jæren. I kveld reiser jeg tilbake til mer snø og full vinter på Østlandet. Sukk. Ikke annet å si enn sukk.

.

Vi liker ikke vinteren, pus og jeg. Når det blir kaldt blir vi stuegriser. Og stua er iallefall jeg grundig lei av. Det har blitt for mye stue de siste årene. Når alt blir gråhvitt ute tar fargesløsheten et godt grep om sjela mi. Stearinslys, tulipaner og andre forsøk på å sette farge på tilværelsen hjelper liksom ikke. Jeg lengter mot vår. Jeg kunne like vinteren litt når jeg hadde form nok til å stå på slalomski, være på en hytte i fjellet eller sitte i en solvegg med kakao. Nå er det bare kakao igjen. Kakao inne. Og det teller liksom ikke helt. Sentimentalt, men sånn er det. Jeg får bare innrømme det; jeg vil ha vår, snøfrie gater og lys. Masse lys.

Og en fin ting er det med et sånt ønske; det vil mest sannsynlig bli innfridd bare jeg venter lenge nok. Venter. Sukk.
.

Forsterker sykdom livsgleden?

Aftenpostens Jan E. Hansen har den 9.januar en kommentar han kaller "Når sykdom forsterker livsgleden" Han hevder at "Det finnes ikke bare helseplager. Det finnes noen helsegleder også".

"Man sier på mange språk at man skal være glad bare man har helsen. Det bør man slutte med", mener han. "Det er ganske hensynsløst overfor dem som ikke er friske, men som kan ha et godt liv allikevel. Man bør derfor si at man skal være glad man ikke er sykere enn at livet fortsatt gir meningsfylte gleder".

Hansen mener media har sterkt fokus på sykdom. Han "har begynt å lure på om det ikke kunne være en god idé å skildre noen sykdomsgleder også". Om sin egen diabetes sier han "at uten denne ville mitt liv vært fattigere. Jeg ville også vært en god del dummere. Sykdommens luner har lært meg mer om meg selv – og dermed om livets skjøre vilkår og andre menneskers plager – enn jeg ellers ville ha forstått. Hadde jeg i disse årene vært såkalt frisk, ville min innsikt vært mindre utviklet. Jeg ville kanskje også vært sykere, endog ikke lenger i live, hvis ikke sykdommen hadde lært meg å leve sunnere, ta vesentligere valg, gi avkall på visse goder for å oppnå andre."

Hansen har lært av venner som har vært enda sykere enn han selv, at "livsgleden kan forsterkes av sykdom. Kanskje hadde de ikke kunnet lære meg det, ..., hvis jeg ikke selv hadde hatt en snev av samme erfaring. Sykdom setter oss på prøve, det gjelder også venner, familie, pårørende. Sykdom kan skjerpe sansene, forflytte vekten av livsverdier, bringe medmennesker tettere sammen".

Sigrun Tømmerås tar til motmæle i avisen i går. Hun håper vi slipper økt mediafokus på "helsegledene". Hun refererer til den danske psykologen Hans Clausen, som i boken "Fortelling, konstruksjon og mennesker med funksjonshemning" tar opp ukebladenes framstilling av syke mennesker. "Livssynet skal være positivt, sier han, for selv om det i dag er legitimt å ha problemer, gjelder det kun dersom de avløses av optimisme. Reorientering i verdisyn og livsstil er det ønskelige svaret på lidelse. Penger og karriere er ikke alt her i livet, selv egoister kan bli uselviske og oppofrende eter sykdom. Mennesker hvis liv formørkes av evig elendighet, er ikke godt stoff".


Fra egen arbeidserfaring kjenner jeg begrepet "pollyannisering". Idyllisering. Barneboken Pollyanna forteller om fattigjenta Pollyanna som så inderlig ønsket seg en dukke av misjonærer som kom dit hun bodde. Men hun fikk ingen dukke, hun fikk et par krykker. Så bestemte hun seg for å være glad for at hun fikk krykker, for da kunne hun være glad for at hun ikke trengte krykkene. Slik smittet hun alle rundt seg til å se det positive alltid. Hun fant opp en "være-glad-lek": å alltid se positivt på situasjonen, uansett hvor håpløs den kunne virke.

Jeg syns dette er en interessant diskusjon. Er det slik; at vi som er syke føler oss mer eller mindre bevisst "presset" til å finne noe positivt med vår situasjon? At vi forventes å formidle en positiv vri på det som er vanskelig i våre møter med friske pårørende/venner/kollegaer/andre? At det egentlig er tabubelagt å ikke være positiv? Er det rett og slett tabu å være utelukkende håpløst lei, oppgitt, fortvilt, deprimert og/eller bitter over sykdomssituasjonen?

Jeg tror det er slik. Jeg tror at få mennesker orker å møte syke som ikke ser løsninger eller i det minste en liten positiv lysning i tunnellen. Jeg tror at vi som er syke også selv leter etter positive forhold i livene våre, forhold som er positive på tross av sykdomsplagene. Problemet oppstår når andre vil dytte på oss positivisme. Positivisme må komme fra en selv.

Jeg har mang en gang ligget svært syk og funnet trøst i at jeg har det bedre enn flyktningene i Kongo. Vært glad for at jeg har seng og mat og varme. Det funker. Men kommer noen og sier til meg at "du skal være glad du ikke har det som flyktningene i Kongo", ja da kan jeg garantere at det funker ikke.

Så jeg vil ikke være med i noen "sykdomsglede"-hyllest. Jeg syns ikke min sykdom forsterker livsgleden min. Jeg syns den tar livsglede fra meg. Og jeg syns faktisk selv at jeg har opplevd sykdom, smerte og lidelse nok. Jeg syns jeg er livserfaren nok. Empatisk nok. Klok nok. Og jeg ville mer enn gjerne ha byttet ut disse egenskapene med en frisk barndom, en god karriere, et friskt liv. Det tror jeg kanskje Jan E. Hansen ville også, om han fikk noen flere helseplager enn diabetes.

Hva mener du?

.