tirsdag 2. mars 2010

Om å være hjemme

Jeg skulle skrive noe fornuftig om det å være hjemme. Men jeg får det ikke til. Kanskje fordi det å være hjemme har betydd så mange ting, mye å forholde seg til, mye å tenke på, mye å ordne i, mye å finne løsninger på. Selv om lungene mine nå fungerer relativt bra, så har jeg fortsatt smerter og for lavt immunforsvar, jeg er i en "tilstand" hvor jeg på en måte er både er frisk og syk på en gang. Veien fra å føle seg opplagt til å føle seg utslitt er veldig veldig kort og følelsen av optimisme og matthet svinger deretter. Jeg er skjør.

Men jeg kan gi noen glimt:

I dag skinner sola snøsmeltende. Jeg går tur i gatene. Kan gå på med litt tempo og får likevel pust. Dama i glasskunstbutikken omfavner meg av glede over at jeg er vel tilbake. Jeg kjøper vafler hos "Kristi Menighet". De smaker godt samme hva slags religiøse eller ikke religiøse ingredienser som er i dem.

I går var jeg utslitt. De første dagene hjemme fartet jeg litt for mye på handel. Og hadde flere folk på besøk samtidig i helga. Jeg gjorde for mye. Klarte ikke hvile. Det endte med flatt batteri. Selv om intensjonene var gode; å fylle på med friske kontraster til sykehusverdenens særegne liv..

Så var det nye legetimer. Her og der. Helsevesenet fungerer ikke slik at om man ligger inne på et sykehus i 10 uker så er alt med kropp og medisiner fikset opp i. Noe hører hjemme her, noe der. Til å rive seg i håret av.

Tanker skal sorteres. Respiratortiden, transplantasjonen, sykehusoppholdet, hvite helsevesenmennesker inn og ut av livet mitt, det er mye som skal bearbeides. Noe skal ligge bak, urørt, annet må knaes om og om igjen for å bli ferdig. Om dette skal jeg skrive mer. En annen gang.

Koffertene står i kø her. En skal til Rikshospitalet hvor jeg skal ha kontroll etpar dager nå. En annen skal til Catosenteret over helgen. En tredje inneholder div. ting fra det lange sykehusoppholdet jeg har hatt. Litt mer rot og kaos enn jeg liker, litt mye som skal holdes oversikt over.

Så finner jeg et kort her, en julegavelapp der, en blomsterbukettlapp eller en liten gave et annet sted. Ting jeg har lest og sett før, men som jeg ikke husker å ha fått. Og noe jeg husker, som rører meg ved å se og lese igjen og igjen.

Jeg skulle ønske jeg fikk mer ro her hjemme nå. Istedet skal jeg videre, til sykehus og opptrening. Når jeg endelig har begynt å lande litt så må jeg fly videre.

Det er ikke noe latmannsliv dette her. Å gjennomgå en lungetransplantasjon er mye mye mye mer jobb og slit enn jeg kunne ane på forhånd.

Så nå håper jeg våren kommer med energi og lys så jeg kan få oppleve resultater av alt dette. Jeg tror den gjør det. Kommer. Våren. Våren med resultater.

.

6 kommentarer:

Anonym sa...

Skjønner godt at du er sliten , har litt kaos følelse. Det er ikke det miste rart etter alt det du har vært/går gjennom.
Tenker like vel at det stadig går fremover, bare du ikke tar for stor eller for mangen skritt.
Snart kan du ut å gå i vårlige omgivelser .Fortsatt god bedring til deg .
Hilsen Wenche.

Anonym sa...

Oppløftende lesning! Selv om det fortsatt er tøft, virker det som du er veldig på bedringens vei, og det skulle bare mangle: Du har hatt unntakstilstand i livet ditt MER enn lenge nok!
God bedring fortsatt,
Kjersti

Anonym sa...

Hei igjen! Husk å ta små skritt, ting tar tid - slik er det for alle når en er i endring. Litt fram og litt tilbake, men tross alt mest fram! Lykke til med jobben videre! Hilsen storesøster

SOFSEN sa...

Å, dette var faktisk hyggelig å lese. Ikke at du har det opptimalt, men fordi du virker så positiv og viljesterk. :)

SOFSEN sa...

Åhh, det var godt å høre fra deg igjen! Hvordan har du det? Sånn after all?

Alle fortjener å ha det bra, spør du meg. Ingen er mer verdt enn andre, fordi vi alle er like mye verdt. Men jeg forstår at du tenker sånn. Men da kan jo jeg si: Hvorfor måtte Åshild bli syk, når jeg er helt frisk og ikke har brukket et bein engang? You see? :)

Åshild sa...

Igjen takk for gode ønsker!

Jeg har vært på kontroll på Riksen noen dager og er nå temmelig lei av sykehus. Kroppen sliter litt med å tilpasse seg den nye situasjonen, medisiner og immunforsvar og infeksjoner skal kontrolleres, tilpasses og fungere sammen. Så jeg føler meg ikke akkurat 100% i form enda.. Men jeg er optimistisk og tror det skal gå seg til. Og jeg kjenner hver dag at jeg har gode lunger som gir nok pust til det jeg skal klare å gjøre, dag for dag.

Sofsen; enig med deg, som vanlig. At Regine bare fikk leve i 18 år er urettferdig, uansett. Jeg må uansett glede meg over at jeg selv er så heldig å få muligheten til et forlenget og forhåpentligvis friskere liv gjennom lungetransplantasjonen.