Løypemelding

Jeg har vært på kontroll på Riksen noen dager og er nå temmelig lei av sykehus. Kroppen sliter litt med å tilpasse seg den nye situasjonen, medisiner og immunforsvar og infeksjoner skal kontrolleres, tilpasses og fungere sammen. Så jeg føler meg ikke akkurat 100% i form enda.. Men jeg prøver å være optimistisk og tror det skal gå seg til. Og jeg kjenner hver dag at jeg har gode lunger som gir nok pust til det jeg skal klare å gjøre, dag for dag. De er langtfra 100% de heller, men de gir meg luft og pust. Jeg har fortsatt noen "helseavtaler" å gjennomføre før jeg skal til "et rehabiliteringssted ved Oslofjorden" (som Anne Grete Preus eller Gerd Liv Valla ville sagt det). Pluss at jeg skal finne roen her hjemme, pakke, få oversikt over medisiner og papirer og gjøre alt klart for å være borte en stund. Og helst ikke gjøre så mye på en gang at jeg ikke sliter meg helt ut og går tom for energi. Ikke enkelt å balansere det hele.

Når jeg har dager eller øyeblikk med energi så tenker jeg YES, nå er livet på skinner, nå skal alt bli bra, nå skal jeg kunne legge planer, være stabil, leve et normalt helt vanlig liv.

Når jeg har dager eller timer med flatt batteri og en kropp i ulage, ja da innser jeg at TING TAR TID. Det skal visst ta tid dette her, det skal visst ta tid før jeg føler meg frisk, det skal visst ta tid før jeg er stabil. Og så blir jeg utålmodig. Jeg vil være frisk NÅ. Jeg er lei av å hangle. Jeg vil opp og ut i livet og ha slutt på at alt er så slitsomt. For det er fortsatt altfor ofte slitsomt å være meg.

Det jeg må huske på og minnes om er at nå har jeg god tid. Før rant tiden ut for meg, nå gjør den ikke det. Og så skal jeg gå fra begrensninger til muligheter. Før gikk jeg fra begrensninger til begrensinger. Nå blir det muligheter. Det er dette jeg prøver å huske, hele tiden hver dag.
.