mandag 30. november 2009

Et slit

Denne kuren ble et slit. Det har vært dager som nesten ikke har vært til å komme igjennom. Dager da håp og pågangsmot glimter med sitt fravær. Dager hvor jeg tenker at den største lykken et menneske kan ha er å være frisk. Dager hvor det er det høyeste ønsket jeg har.

Samtidig vet jeg at det er dette slitsomme livet som er mitt liv nå og i overskuelig framtid. Tanken på å ha kraft og mot til å orke en transplantasjon er heller ikke lett (om den dagen kommer). Det kan være mange skjær i sjøen etter en sånn svær operasjon. At utfallet er vellykket er det ingen garanti for. Det er ingen lystelig tanke, men jeg skjønner at en transplantasjon er det eneste som potensielt vil kunne gi meg en bedre helse. Bedre helse med mulighet til å planlegge dagene og gi livet et innhold som står i forhold til de behovene jeg har.
Det har jeg ikke nå.

Jeg skulle ha vært på Jæren nå. Ferieuke med besøk hos søsken, venner, tantebarn og grandtantebarn. Istedet sitter jeg her inne i leiligheten min og grubler. Besøket har reist. Besøket var svært kjærkomment. Det er lettere å tenke på andre ting enn egen helse når det er noen å prate med, noe som skjer i huset, noen som kan ta meg med på en liten luftetur.

Jeg skriver ikke dette for å sutre. Jeg skriver det for å fortelle noe om hvordan dette CF-livet er. Hvordan hverdagen kan være. Jeg vet at i disse dager er det venner av meg som kjemper enda tøffere kamper. Det er tøfft å vite. Jeg heier på dem og meg selv og håper vi klarer å holde "gutsen" oppe. Vi er "surveivere", vi er ukruttet som ikke forgår så lett, vi skal klare oss selv når dagene er tøffe. Vi skal klare oss selv når dagene er et slit. Vi skal klare oss selv når livet er et slit. For noen ganger er sannheten at alt er et slit.

.

6 kommentarer:

Anonym sa...

Hei kjære Åshild!
Det er godt og vondt å lese bloggen din. Godt og vondt på samme tid. Godt fordi du fortsatt klarer å formidle håpet om et bedre liv, og tenke de positive tankene. Vondt fordi du har så mye motgang og slit. Tror jeg forstår noe av det slitet og tankene du har, men lov at du aldri lar de vanskelige tankene få ta kontrollen. Selv om ikke en transplantasjon er bare-bare, så blir livet mye bedre etterpå. En dag ringer telefonen til deg også!
Klem fra Vigdis

Anonym sa...

Det er ikke det minste vanskelig å forstå at du har det tungt og er sliten. Du har virkelig hatt nok nå. Sutring er det diffinitivt ikke . Sutring det er når vi friske klager over hodepine. God bedring . Heier på deg.
Hilsen Wenche

Åshild sa...

Takk for oppmuntring! Jeg kan ikke love, men prøve.. Å holde fokus på de positive tankene er noen ganger en tøff jobb.

Men å gi opp er jo heller ikke noe brukbart alternativ..

Åshild sa...

Takk for dine gode kommentarer, Wenche.

Klara sa...

Noen lærte meg at ukrutt ikke forgår så lett...

Ellers så tenker jeg også at den dagen ett par nye lunger kommer, og utfordringene man får etterpå der, det er utfordringer vi møter med en helt annen energi enn det vi har nå. En energi med overskudd!!! Og sånn får jeg dagene til å gå selv når jeg bare såvidt står på bena.
*klem*

Åshild sa...

Det er et viktig og godt poeng, Klara! Skal huske det. Fra da av skal det gå oppover, og ikke bare nedover som vi opplever nå.