Det er slitsomt å leve "et slags normalt liv" for en som er kronisk syk. Det krever. Jeg blir sliten av å prøve å henge med. Veldig sliten. Selv om jeg har mange mange mange timer i ro hjemme i løpet av en uke. Program tre-fire timer om dagen er det jeg klarer. Med hviledager innimellom, vel å merke. Jeg innser at jeg ikke har krefter til et slags normalt liv. Selv om det bare er noe som ligner litt på et normalt liv. Jeg har forlengst innsett at jeg ikke lever et normalt liv. At alt er unormalt. Jeg vil helst sove utrolig mange timer om natta. Jeg må ligge strekk ut på sofaen etter noen timer ute. Jeg verker i kroppen fordi musklene får gangsperr bare av å holde kroppen oppreist. Jeg har ikke overskudd til å gjøre mer enn akkurat det jeg må for å få ting til å gå rundt. Nesten alt jeg gjør er tungt og slitsomt.
Nå har jeg tøyd strikken en stund. Strikken som fra før er lite elastisk. Kveld etter kveld har jeg vært på nippet til å bli syk, og dag etter dag har jeg våknet uten å være direkte syk. Det er bra. Jeg har faktisk vært 8 uker uten antibiotika nå ! Det er ny rekord! Så da får jeg tåle at jeg nå må begynne på en intravenøs antibiotikakur på torsdag. En medisin rett-i-blodet og en i tablettform. Det skal nok gå. Tar kuren hjemme. Og håper jeg ikke blir helt utslått av bivirkninger. Selv om det nok blir slitsomt. Slik det meste er slitsomt med den lungekapasiteten jeg har nå. Selv om det tilsynelatende går bra med meg, så er tilværelsen rett og slett slitsom.
Det skal tilføyes at jeg har fått god hjelp denne høsten av en utenlandsbosatt venninne som har delvis bodd her i noen uker og hjulpet meg med alle ordne-prosjektene jeg har hatt. Det har blitt mye skikkelig middagsmat og godt selskap til TV-kveldene. Det har gitt meg et løft, så tilværelsen har vært litt mindre slitsom enn den kunne ha vært. Og for hver eneste dag som går som er litt mindre slitsom, får jeg forhåpentligvis litt mer overskudd til transplantasjonen som kan ligge foran. Hver dag som er litt mindre slitsom teller i dette regnestykket. Hver eneste dag teller.
.
4 kommentarer:
Nikker og er enig. Og er veldig glad for å ha en mann til å hjelpe med smått og stort når det er behov. Det er egentlig rart hvor sliten man kan bli av å gjøre ingenting overhodet. Stort sett så bare ler jeg av det. Men en sånn dag som i dag er til å grine over. *sukk*
Jeg føler med deg, forstår godt hvordan dagene dine er. Selv om du og jeg hadde forskjellige sykdom, så er symptomene de samme.
kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg er heldig som har kone og ett barn som motivator
Ja du er kjempeheldig som har kone og barn, da har du virkelig noen å stå på for og noen som kan støtte deg. Hold ut
Legg inn en kommentar