tirsdag 6. oktober 2009

Et slags normalt liv

Jeg burde skrive noe på bloggen nå. Men vet ikke helt hva jeg skal skrive. Det er ikke alltid jeg har noe fornuftig å skrive. Men jeg vil gi livstegn fra meg, til dere som følger med...

De siste ukene har lignet på et slags normalt liv, jeg har ikke hatt infeksjoner, har vært på jobb mine to korte dager i uka, har hatt mye besøk og har fått hjelp til "make-over" av garderobe og spiseplass her i leiligheten. Jeg har vent meg til at marginene for hva jeg kan gjøre er små, og jeg tenker ikke så mye over det lenger. Det er bare sånn det er. Friskere dager gripes med takknemlighet og nyttes for alt hva de er verd. Så ender jeg opp ganske sliten, fordi balansegangen iht. krefter ikke alltid er så lett å finne. Ingen kan iallefall beskylde meg for ikke å ville..

Det plager meg at sensommeren nå går over i ekte høst. Det er kaldt og blåsende ute, og i dag regner det. Jeg blir stiv i kroppen, verker, er uopplagt og føler jeg ikke blir riktig våken. Kulda gjør noe med meg. Det blir tyngre å gå opp til bilen, det er fort gjort å bli kald, det er lett å bli syk. Jeg liker det ikke. Men det er jo bare sånn det er, at høsten og vinteren står for døra.

Jeg har noen planer for dagene framover. Jeg liker å ha planer. Liker når det er noe å se fram til. Men som alltid er det usikkert om planene kan gjennomføres, om formen holder.

Når det ligner på et slags vanlig liv her, blir kontrasten til å være i transplantasjonsventelistemodus stor. Bak alt jeg gjør ligger tanken på at livet plutselig kan bli snudd på hodet, at telefonen plutselig kan ringe. Det er en merkelig tilværelse dette her. Som lungetransplantere Truls Zimmer sier det; " det blir lett apatisk". Jeg vil si at det er som å leve i en slags transetilstand. Det hele er uvirkelig. Og samtidig ytterst virkelig. I dette spennområdet lever jeg dagene mine, en for en, dag for dag. Og prøver å gjøre det beste utav situasjonen, dag for dag. Prøver å leve et slags normalt liv. Et slags normalt liv i en temmelig unormal kontekst.

.

8 kommentarer:

SOFSEN sa...

Tusen takk for kjempefin kommentar, Åshild. Vi har alle våre vonde dager. Hvorfor disse dagene inntreffer er jo forskjellig, men jeg tror det alle har til felles er følelsen av at alt føles håpløst der og da. Men at det som oftest går over, allerede til neste dag.

Jeg har lidd av depresjoner helt siden jeg var åtte år, men slike dager kan man komme seg over. Perioder derimot, er det litt verre med. Du vet nok hva jeg mener ;)

Du har en utrolig god og viktig blogg! Beundrer deg. :)

Klara sa...

Så gjenkjennelig. Er det ikke rart hvordan livet liksom tusler og går og vi alikevel henger på karusellen?
Glad for å høre om dine "normale" dager...

klem

Anonym sa...

Hei tante Åshild!
Du er snill jeg har fått bok fra deg! Bor du i oslo? Jeg såg bilde av deg på dataen! Skal du være hos mommor når det er jul?
Kos fra Hedda!

Åshild sa...

Hei Hedda 2 1/2 år!

Jeg har mange bilder av deg på dataen min. Mange fra hytta til Mommor. Og mange av Sondre også. Jeg bor i Oslo. Har du vært i Oslo noen gang? Kanskje jeg skal være på Vigrestad i julen. Skal du?

Kos fra tante åsillpåsill

Kjersti Holst sa...

Det er blitt ekte høst, og du er en ekte fighter og livskunstner. Jeg har stor tro på å legge planer selv om ikke alle blir realisert. Du er enestående i din evne til å leve et normalt liv i "transetilstand".
Hilsen Kjersti Holst

Åshild sa...

Takk Kjersti og takk Sofsen!
Det er oppmuntrende å høre slike godord fra to tøffe damer.

Monica Christine sa...

Jeg tenker på deg, Åshild. Det er sterke ord du skriver, og jeg kan ikke annet enn å hylle deg for å være en så modig og sterk person, til tross for det du opplever. Jeg heier på deg.

SOFSEN sa...

Tusen takk for nok en fin kommentar, Åshild. Jeg er minst like imponert over deg og hvordan du takler din hverdag.

:)