onsdag 9. januar 2008

Øy-kvinne

Når livet blir vanskelig er det en kjent strategi å "ta en dag om gangen".

Når livet blir enda vanskeligere lærer man et noen timer om gangen kan være nok.

Det kan være tider da livet er slik at det er øyeblikkene som må telles. Da det ikke finnes en bra dag, men kanskje et øyeblikk av opplevelse, glede, varme, godhet. Da det må letes med lys og lykter for å finne dette øyeblikket som gjør denne dagen verd å leve.


Som Åse Marie Næsse sier det i diktet "Isles of happiness":


"Jeg reiser fra øy til øy gjennom brådypt, frådende hav.

Og jeg som alltid har elsket havet

jeg er en øy-kvinne nå"



Eller som jeg selv vil beskrive det, litt mindre akademisk:

”Du får ta en dag om gangen” sier folk. Når de ikke vet hva de skal si, når alt synes håpløst og tungt. Når de forstår en flik av hvordan det er å være meg. Når trøst synes meningsløst. Da sier de det. At jeg må ta en dag om gangen. Jeg skjønner at de føler seg hjelpeløse, at de mener vel. Men det er jo det jeg har gjort hver eneste dag av 2007. Tatt en dag om gangen. For å holde ut, holde motet oppe. Og før 2007, før lungene begynte å svikte meg, da hadde jeg et smertehelvete i 4 år. Men nakkeprolaps og operasjoner og uttallig behandlingsformer og forsøk som alt bare gjorde smertene verre. I 4 år var det sånn. Smerter, oppkast, fortvilelse, innestengthet, uro. Altså hadde jeg tatt en dag om gangen i store perioder av de årene. Til sammen blir dette 1825 dager. Som jeg har tatt en dag om gangen. La meg si i alle fall ca 1500 da (jeg har jo hatt besøk og vært på rehabilitering innimellom, og det har tross alt vært brukbare dager innimellom gjennom disse årene). Det blir 36 000 timer det. Ca 24 000 våkne timer. Veldig mange av disse alene. Kanskje 20 000 timer alene. På den tiden får du sett rimelig mange tv program og hørt rimelig mye radio. Og musikk. De dagene jeg har orket det. Å lese har jeg ikke klart annet enn aviser. Noe tid har vært på nettet. Uansett: det har vært jævlig mye tid til å tenke, føle, gruble. Jævlig mye tid å ta en dag om gangen. Derfor har jeg lyst å skrike ut ”hva tror du det er jeg gjør da” når noen sier ”du får ta en dag om gangen”. Men jeg gjør det selvsagt ikke. For jeg skjønner at de ikke vet annet å si. Og at det tross alt er det det hele koker ned til når man må mestre en slik situasjon; å ta en dag om gangen. Og håpe at dagen i morgen blir bedre enn dagen i dag. Om igjen og om igjen. Hele tiden. Alltid.

3 kommentarer:

Truls sa...

Men oppe i alt dette hadde du plass til omsorg for meg.... Tusen takk Åshild for at du er den du er.

Jeg håper at jeg kan være der for deg som en støtte nr du trenger det i tiden som kommer.

afi sa...

Bare bra om vi kan være til gjensidig glede for hverandre når det trengs!

Anonym sa...

Tenk om vi kunne brøle litt fra tid til annen. Det hadde vært fint :-)


Dra Jesper i barten