Sommer start

Sommerens første ferie. Storesøstre og småsøstre skal besøke søta bror. Sweeden. Shopping, spising, samvær. Spådd småkjølig. Satser på sommerfornemmelse.

Satser på skikkelig sommer i år. Mer stabilt og med sykdomsfravær. De store ferieutfluktene er enda ikke innen rekkevidde. Men små turer er supert det og. Spise is. Se på sola. Kjenne at pusten går, inn ut inn ut. Sanse fravær av hoste. Slippe inhalasjoner hver dag. La sjelen smelte og nyte at den etterlengtede årstiden endelig er her. Sakte, men sikkert, smake sommer.

.

Snegle avsted

Nei, det er ikke noen feil med bloggen min. Eller dataen din. Det er jeg som har stoppet litt opp. Eller rettere sagt; som snegler meg avsted.



Jeg føler meg som snegelen for tiden. Noen ganger innetrukket i skallet; urørlig klamret fast til et grønt blad. Andre ganger sulten, bladspisende, med snuten stikkende såvidt utenfor skallet. Og så en gang i blant, som denne sneglen; målrettet strenende ut og fram, med følehornene vidåpne, søkene.

Mellom innesluttet skall og søkende strening er det prosess, prosess, prosess. Prosess som går i sneglefart. Hva klarer jeg, hva orker jeg, hva vil jeg, hva skal jeg, hvor går jeg. Selv om det har gått snart to og et halvt år siden transplantasjonen snart, er prosessene ikke avsluttet og tingene tar fortsatt tid.

Det er ikke så lett å skrive om tingene som tar tid, prosessene som skal landes. Derfor har det blitt litt stille fra meg i det siste.

Jeg håper mine lesere venter til sneglesesongen er over!
Det kan være når som helst...

.

TIL NYE LESERE

Velkommen til bloggen "Spor av Åshild" !

Jeg, Åshild,

er 48 år, jærbu, oslobu, sosionom, CF-er, lungetransplantert, likemann, skriveglad, fotointeressert, kattedame, kampenentusiast, kulturglad. Og ganske mye mer - men sånn cirka innenfor disse rammene.

Jeg har skrevet denne bloggen i over 4 år. I denne tiden har jeg gått fra å være endel syk av den medfødte lungesykdommen Cystisk Fibrose til å bli alvorlig syk, blitt utredet for lungetransplantasjon, ventet på nye lunger i 13 måneder, gjennomgått dobbelsidig lungtransplantasjon og lært meg til å leve som transplantert med gleder og sorger, begrensninger og muligheter. Innimellom kommer jeg med fraspark, bilder, sitater og refleksjoner over andre ting som opptar meg i livet mitt.



Jeg er en vandrer. Veien blir til mens jeg går. Stegene mine blir til vei, danner spor. Spor av Åshild.

Om du vil ta følge er du velkommen!

.

"ingenting er umulig det tar bare litt lenger tid"

kanskje er det sant kanskje er det ikke akkurat sånn kanskje er det

hva du tror

.

Farte

Ferie igjen. Etter to jobbedager. Forhåndsavtalt. Fantastisk helg i Bergen på årsmøte for Norsk Forening for Cystisk Fibrose. Flotte folk i en "cf-familile". Felles erfaringer og fortellinger. Finne sjelefrender.

 Fly. Farte. Følelse av frihet, finne tilbake til en friskere tilværelse. Så til familie. Unger og søstre.  Jærenuke. Konfirmasjon og vennetreff. Påskeliljer og lam i fjøsene. Fint.

Formen holder. Bihulene bråker, øynene verker, kroppen er treg og utrent. Men mye fungerer, stadig bedre. Farting bygger opp. Fellesskap motiverer. Ferie inspirerer.

Det var kort innpå, status april 2012.

Påsken

ble god i år. Endelig hyttepåske som jeg har drømt om i flere år, på søsters hytte med mye familie, unger, lek, trampoline, spill, film, påskegodt, grill-og eggekoking på bål, ro og kos. Med NSB tur-retur Oslo-Snartemo/Moi. Og helse som holdt helt fint til hytteferie.

                                                                          
             
Varmt var det ikke, og jeg tok for første gang i mitt liv på meg varmedress - populært kalt Jærbunaden - oppå øvrig uteantrekk. Skrøpelig skrott ser riktig så sporty ut i friluft, syns jeg selv.



Å få ferie gjorde underverk etter uker med stille inne-alene-liv.

Påskeferie

Med et nødskrik kommer jeg meg avgårde i år og. Jeg gjør som regel det. Kommer meg avgårde sånn akkurat såvidt når jeg skal. Med knall og fall, omstendelige pakkeprosedyre så alle medisiner og klær i alle varianter for påkommende tilfeller blir riktig medtatt. Med avreisehjelp og tunga på slep, ombord på tog i morgen. Det er planen. Tog denne gangen. Til søsters hytte ved Åpta, til feriekoloni med mange små og store inn og ut i løpet av en påskeferie.

Og det er jo flott. Om det er med nødskrik, skranglende helsetilstand og avreisehjelp; jeg kommer på ferie. Og det er ingen selvfølge. Lenge si jeg har vært langtidsborte i påsken. Jeg er veldig glad for det. At jeg kan få komme meg på ferie, at jeg har noen å være sammen med i påsken. Ikke alle har det.

Om jeg nå gjenvinner litt krefter, lungene roer seg litt mer og ikke blusser opp igjen av vær, vind, basillusker og snørrete unger, så kan dette bli fint. En vitamininnsprøytning fra lange stille enslige alenedager siste tiden. Jeg satser på at det blir rekreasjon og ferie til glede for store og små. Med fravær av sykdom, aller helst!

Jeg ønsker deg, min leser, en god påske om det er i hvitt hospital, i hjemmets stille, i familiært eller venner lag eller mutters alene. Jeg håper påskens sol skal varme og jordens skrettende blomter og trærnes skudd bringer bud om håp; irrgrønt håp som varsler lyse, lette dager.

                            GOD PÅSKE