Sommerdager. Glimt.

Det henger tunge skyer over Oslohimmelen i kveld. Været er svært varierende, med vind og stille, sol og skyer, mildt og kjølig. Helt ok sommervær, syns en nøktern jærbu.

Dagene er lette. Jeg nevner overnattingstur i Askim, turgåing (ikke så lett..), overnattingsgjester, spise ute, kvelder på terassen med blomter som gleder, litt shopping, passe med aktivitet og ro, sosialt og alene. Kontrasten til tidligere somre er veldig stor. I fjor på denne tiden f.eks. var det inn og ut av sykehus og maks 8 dager "ferie" fra antibiotika og infeksjoner. Det henger ikke lenger mørke skyer over livet mitt og tilværelsen er mye mer forutsigbar og stabil. Ganske ok, syns nøkterne jeg.

I disse gode dagene går tankene til mennesker jeg har møtt underveis i min transplantasjonsprosess. Mennesker som fortsatt sliter, som er der jeg var i fjor; tilværelsen er ustabil, helsa kranglete og dagene mørke og fulle av realistiske bekymringer. Jeg gir symbolske roser til disse menneskene og sender med det varme tanker med ønske om rosa idyll i små, små øyeblikk. Gode øyeblikk, glimt av glede og drømmer om bedre tider er det som skal til for å finne mot om og om igjen...





.

Sommerdager. Glimt

Lunch: Frognerstranda. Seilbåter. Danskebåten. Sjøsprut. Sol. Sølvspeglende sjø. Fich and chips fra den lokale kroa. Pinneis fra kiosken. Og det beste; treff/sammentreff mellom 6 personer. 4 x CF-ere, 4 x transplanterte (2 lunge, 1 hjerte, 1 hjerte og lunge og enda mer, og en frisk). Nokså kult, nokså mye opplevd og levd liv, nokså mye glede over liv og livet, nokså sommerglade folk i farta, på vei videre ut i ferien. Bildet av meg selv får være dokumentasjonen i denne sammenhengen.

Ettermiddag: Ny Nordheim Balder tursekk, pakket til meg og en til med farris, kaffi, kake og moreller, på pledd i parken.

Kveld: Sier jeg Vin igjen så begynner vel noen snart å lure på min alkoholtilstand. Men tro meg; jeg har full kontroll. Det er bare ikke hver dag det er full sommer over Oslo.

Er det håp?

Noen er naturlig sportslige. Setter en caps på snei og ser sporty ut. Har liksom et medfødt talent. Noen er naturlig usportslige. Det er jeg. Men ingen skal si at jeg ikke prøver. Se bare etter her:

-nye dyre Asic gorotex joggesko for terreng
-sportssokker fra Europris
-en relativt vanlig shorts, dog i naturgrønt
-sports BH, selvsagt
-rumpetaske til verdisakene, tidsmessig festet bak
-superlett jakke, vindtett, kanskje (?) regntett, ikke pustende
-solbriller av det halvbillige slaget
-caps, antakelig kjøpt på et marked i Syden for noen år siden, så godt som ubrukt

På lånesykkel på Fornebu i frisk bris. Det gamle flytårnet i bakgrunnen. Fantastisk natur, nytt parkanlegg konsentrert rundt den gamle flystripa, rennende vann, lekeplasser for små og store og mange fine sitteplasser. Sjøen med en av Norges 4 beste strender ytterst (Storøyodden strand). Før det liten bakketopp og mange trapper opp på et fugleutsiktstårn, vind i håret og noe sliten i trynet. Gjør et hederlig forsøk på bli sunnere, sterkere, friskere.



Og det er en ny og flott opplevelse å kjenne at det er så godt å være ute, at det gjør så godt å være ute. Så får det heller være at leggmuskler, bakende, korsrygg, brystbein, nakke, overarmer og fingre vrir seg i støl verk. Det går vel over. Skal tro om det er håp for meg? Om jeg noen gang kan bli sporty?


Kan larvene i pupper komme ut som luftige sommerfugler,
så må vel også jeg kunne forvandles til et lett og sprekt menneske.. en dag..

Og ja, det er mye pussig inspirasjon man kan hente i naturen, og spinne kloke ord derpå...!
.

Sommerdager. Glimt.

Østlandet har hatt flott sommervær ganske lenge nå. Dagene er lyse og lette. Jeg har fått en forkjærlighet for alt som er idyllisk; rosa peoner, duftende roser, villblomsterenger, solnedgang som farger himmelen rød, stille vann, iskrem, en halvfull vinflaske på skakke i hagen, en hareunge i skogkanten osv. Jeg suger til meg inntrykk og ro. Denne sommeren har en letthet som de siste års somre har vært totalt blottet for. Fra å hovedsakelig sitte inne og være syk og bekymre meg, kan jeg nå være ute, bevege meg rundt og våkne dag etter dag uten infeksjoner og tung pust. Det er klart at jeg nyter dette. At jeg blir litt oppstemt og overfokusert på alt som kan nytes og sees på som vakkert. Mulig jeg er litt overeuforisk. Og det er jammen på tide. På tide at jeg endelig kan oppleve livet sånn. Det er virkelig verd å nyte etter de siste årenes beksvarte opplevelse av livet.

Jeg må presisere at alt ikke bare er idyll. Jeg klarer ikke henge med på alt det friske venner kan gjøre. Jeg sliter med smerter. Jeg har dager da kroppen kjennes tung og sløv. Jeg sover ofte dårlig. Det er tungt å gå oppover. Jeg er klar over at det kan tilstøte ting med lungene og immunforsvaret. Jeg opplever meg på ingen måte 100% frisk. Og jeg har ikke hele tiden denne rosa livsopplevelsen, jeg har den i perioder, i glimt, i øyeblikk. Men nok til at livet ikke føles så tungt som før. Nok til at jeg kan oppleve sommeren slik jeg har drømt om de siste årene mens jeg har vært innlagt i sykehus eller "innesperret" i leiligheten. Nok til at livet er godt å leve.

Jeg har ikke lenger liv-død temaet i hodet 24 timer i døgnet.
Det er den største grunnen til at jeg nå lever med et lettere sinn.

Her er glimt fra mine sommerdager:

Park. Picnik i kveldssol. Kongekrabbe. Hvitvin. Deilig dressing. Venninne på overnatting.

Hyttedøgn. Skog. Vann. Tur i ulendt terreng. Myggstikk. Venner. Hammochuskende hvile. Årets aller første bad; de nye lungenes aller første svømmetur i min kropp.



Hjemvei. Lillestrøm. Flere amcars, cabrioleter og veteraranbiler enn jeg har sett i hele mitt liv. Amerikanske flagg veiende i vind. Stilige biler og folk med stil. Er det USA sin nasjonaldag idag kanskje.. Det er det visst det er. Definitivt ikke my cup of tea...

Varmt i hagen. Duftende roser. Mat på terassen. Solnedgang over Oslos "skyline" og utsikt over Barcode som skaper "image" av NewYork. Vin igjen. Valmuevakkert.





Sykehusbesøk. Sitte i besøksstolen selv, være gjesten og ikke pasienten. Se en annen ligge i den hvite sengen. Ønske så intenst og inderlig at den syke må bli befridd fra sykdom og plage. Kjenne lykken ved å kunne spasere ut av sykehusdøra, ut i livet. Nå er det min tur til det. Min tur til å spasere ut i livet.


.

Midtsommerdager

Sola har snudd. Det blir kortere dager. Det vil jeg ikke tenke på. Jeg vil kjenne på at dagene er lange og lyse, at sommerferietiden knapt har begynt, at det er to hele sommermåneder til igjen av sommeren (minst..).

Dagene er sol, grønne parker, grønt i hagen, duftroser i beddet, nyolja terasse. Dagene er lyse netter hvor det er vanskelig å få sove. Dagene er venner, vin, vandringer, varm asfalt og villblomsterveikanter. Dagene er fravær av infeksjoner, dagene er luft og vind og lunger som tåler. Dagene er verkende vonde føtter, mellomgulv og rygg. Dagene er sprek kropp og støl kropp. Dagene leves en for en, med små planer, innhold og passe med framtidsutsikter.

Dagene er anderledes, dagene er bedre enn i fjor og i forfjor. Det er energi å hente i disse lyse lange levedagene. Det er lett å leve "relativt" aktivt i disse lyse sommerdagene med sosialt selskap i rikt monn. Dette er jeg glad for. Lyse dager har vært fraværende i livet mitt de siste tre somrene fordi "lyset inni meg" nesten har vært slukket så alt ble tungt uansett.

Derfor nyter jeg disse lettere og lysere dagene. I glede over å få ha det litt lettere, endelig, og i respekt for de jeg kjenner som fortsatt sliter. Jeg skulle ønske at absolutt alle jeg kjenner og er glad i kunne få oppleve minst en eller helst flere "lyse" sommerdager denne sommeren.

Det er mitt midtsommerønske i disse midtsommerdagene som er akkurat nå.

.

St.Hans bukett

Fra Rolvstangen, Fornebu. Plukket på kveldstur ved sjøen, med utsikt til båter og bål. Plukket i glede over "friheten" ute av sykehus (etter kontroll 1 døgn hvor alt med lungene er tilfredsstillende) og over muligheten til å kunne spasere i ulendt terreng og bøye seg og plukke blomster. Plukket til de mange fine mennesker jeg har truffet på min vei dette siste halve året. Til helsevesenpersoner som har tatt meg igjennom transplantasjonsprosessen. Til medpasienter på Rikshospitalet. Til utskrevne og fortsatt innskrevne. Og til damer fra Catosenteret. Og til dere som fortsatt venter på nye lunger. Til hver enkelt av dere som har blitt betydningsfulle for meg i denne tiden; her er en nyplukket bukett til akkurat deg!

På denne midtsommerskvelden 2010 er det disse flotte, tøffe, modige og utholdende menneskene jeg tenker på.

.

Å være "et under"

I dag har jeg gleden av å fylle 47 år.

Det har på ingen måte vært noen selvfølge for meg å bli så gammel. Som CF-barn på 60-tallet var framtidsutsiktene å ikke bli voksen. CF var en barnesykdom. Så ble jeg ungdom, voksen, tok utdannelse og jobbet. Det føltes til tider som å drive "nybrottsarbeid". Det har vært et liv med mye slit og mye kamp. Men jeg har vært heldig. Jeg har kjent så altfor mange CF-ere som ikke fikk leve. Derfor har alltid hver eneste bursdag vært en glede. Når andre beklager seg over at årene går og helst ikke vil vedstå seg burdager og økende alder, har jeg heller vært ydmyk for hvert nytt år jeg har fått i livet.

De siste 3 årene har jeg visst at livet gikk mot en ende medmindre jeg kunne få nye lunger. Da jeg fylte 45, feiret jeg med en stor bursdagsfest. Fordi jeg visste at uten nye lunger ble jeg ikke 50. Og skulle jeg få nye lunger og bli 50, ja så er det verd sin egen fest.

Og nå er jeg altså så heldig at jeg har fått nye lunger og skal kunne regne med å få flere år til livet. Så, med all mulig ydmykhet, gleder jeg meg idag over at det ble atter en bursdag.

Etter transplantasjonen føler jeg at jeg går rundt og er "et under". Hvordan det er å gå rundt å være "et under"? Det funderer jeg også på. Jeg har ikke helt svaret.

Jeg må bare Være. Være Den Jeg Er.

"Alle disse dagene som kom og gikk, veldig godt visste jeg at de var selve livet"

.