Å være "et under"

I dag har jeg gleden av å fylle 47 år.

Det har på ingen måte vært noen selvfølge for meg å bli så gammel. Som CF-barn på 60-tallet var framtidsutsiktene å ikke bli voksen. CF var en barnesykdom. Så ble jeg ungdom, voksen, tok utdannelse og jobbet. Det føltes til tider som å drive "nybrottsarbeid". Det har vært et liv med mye slit og mye kamp. Men jeg har vært heldig. Jeg har kjent så altfor mange CF-ere som ikke fikk leve. Derfor har alltid hver eneste bursdag vært en glede. Når andre beklager seg over at årene går og helst ikke vil vedstå seg burdager og økende alder, har jeg heller vært ydmyk for hvert nytt år jeg har fått i livet.

De siste 3 årene har jeg visst at livet gikk mot en ende medmindre jeg kunne få nye lunger. Da jeg fylte 45, feiret jeg med en stor bursdagsfest. Fordi jeg visste at uten nye lunger ble jeg ikke 50. Og skulle jeg få nye lunger og bli 50, ja så er det verd sin egen fest.

Og nå er jeg altså så heldig at jeg har fått nye lunger og skal kunne regne med å få flere år til livet. Så, med all mulig ydmykhet, gleder jeg meg idag over at det ble atter en bursdag.

Etter transplantasjonen føler jeg at jeg går rundt og er "et under". Hvordan det er å gå rundt å være "et under"? Det funderer jeg også på. Jeg har ikke helt svaret.

Jeg må bare Være. Være Den Jeg Er.

"Alle disse dagene som kom og gikk, veldig godt visste jeg at de var selve livet"

.

Et halvt år

Det har gått et halvt år siden jeg ble transplantert. Som jeg har formidlet så har dette vært en veldig tøff tid. Det var mitt livs mareritt å ligge 18 døgn på respirator med elendig pust, det har vært mitt livs innsats med å trene meg opp etterpå og det er krever mitt livs mot å tørre å satse på at dette virkelig skal bli et mye friskere liv enn jeg hadde før. Men jeg har klart det og jeg klarer det. Jeg kan nå, endelig, etter et halvt år, si at ja, jeg er mye friskere og jeg tror det holder og at det vil fortsette å gå bra. Samtidig er jeg klar over at ting fortsatt kan skje og jeg tar derfor ingenting for gitt.

Jeg er
uendelig lettet over å slippe å ha den dårlige pusten, den vanvittige infeksjonskarusellen, den daglig kampen om å orke og den overhengende problematikken liv-død inni meg hver eneste dag.

Jeg er
uendelig glad for at jeg fikk nye lunger i tide og at det, tross et rimelig komplisert forløp i starten, har gått bra.

Jeg er
ydmyk for at akkurat jeg har fått disse lungene og denne muligheten til et friskere og bedre liv.

Jeg er
takknemlig til det norske helsevesenet som har "kostet på" meg dette. Jeg er takknemlig til Stiftelsen Organdonasjon og alle andre som står på for at organtilgangen skal være størst mulig.

Og jeg er
mest av alt
uendelig takknemlig til de pårørende som sa ja til at organer fra deres kjære kunne brukes til donasjon, og til dette mennesket som sannsynligvis har vært positiv til organdonasjon. Jeg håper inderlig at disse menneskene finner trøst og glede i at jeg, og kanskje også andre, har fått en ny mulighet og et forlenget liv pga. deres beslutning.

Jeg tror på at den som kan gi, er rik.
Slik jeg tror og vet at den som får, blir beriket.

.

Oslo igjen

Så er jeg hjemme igjen. En stor overgang å komme hjem til tom leilighet og nesten tomt kjøleskap etter å ha vært i hus med folk hele "ferien". "Ferien" var jo ingen ferie, men en fortsettelse av opptreningen min. Og jeg har kommet meg masse på de to tre ukene. Vært aktiv, truffet masse folk, gått turer, tatt bilder, vært sammen med familie, hatt det fint. Dagene har gått litt av seg selv uten at jeg har trengt å tenke på mat, hva jeg skal gjøre, osv. Og jeg har sluppet å ordne med ting, så som NAV-papirer og regninger, legekontroller og høy hekk i hagen mm,. Veldig veldig godt. Takk til dere som bidro til denne fine "ferien" for meg!

Så er det hverdagen da. Foreløbig uten jobb, der er jeg ikke enda. Men dagene må fylles med en passe porsjon aktivitet/mosjon/trening. Alt er opp til meg. Men jeg skal klare det. Det er bare alltid en omstilling de første dagene. Så kommer jeg nok i siget.

At det er sommer ute er en veldig veldig bra ting. Det er jeg veldig glad for. Så det går an å være ute. Det gir mange muligheter, det..

.

Flere til topps

Vedafjellmarsjen 2010

"Ja til livet og organdonasjon!"
.

Vedafjellsmarsjen - til topps!

Start ved vanntankene. Mål ved masta

Søndag 6.juni gikk Vedafjellsmarsjen 2010 av stabelen. En marsj som markerer "JA til livet og organdonasjon". Initiativtaker May S. Lunde, lungetransplantert i 2005, arrangerte marsjen for 5 året på rad.

Jeg hadde hørt om marsjen via Facebook. Og som jeg før har skrevet om så er jeg ikke spesielt sporty og ikke særlig vant med verken turer i skog og mark eller friluftsliv. Marsjer er ingen vanlig aktivitet for meg.

Men så hadde jeg sett omtalen av denne marsjen, da. Og så var jeg faktisk i Rogaland på akkurat denne datoen. Og så var det veldig fint vær. Og så syns jeg marsjen er et flott initiativ og jeg vil gjerne være med å markere organdonasjonssaken. Kanskje treffe noen transplanterte på disse traktene. Eldste søster ville gjerne bli med. Og så har jeg jo intensjoner om å bli glad i å gå tur og å være ute. Argumentene for å delta var mange..

Jeg var i kontakt med May og fikk vite at det gikk an å kjøre opp til noen svære vanntanker hvor det skulle grilles. Det var omtrent halvveis i løypa. Ok, jeg drar opp dit, tenkte jeg. Så er jeg med på arrangementet. Å gå til topps var aldri i mine tanker.

Men å rusle litt i marka rett rundt grillplassen kunne jeg jo gjøre. Så vi la i vei. Veien var ingen ryddig gangvei, det var stein på stein og tungt for pust og muskler. Oppi bakken fikk jeg vite at May var på toppen. Ok, da skal jeg også på toppen! Og når jeg bestemmer meg for noe, så gjør jeg det gjerne...

veien var lang og bratt og steinete..

Og jeg nådde toppen! 288 m. o. h. med flott utsikt over Sandnes og områdene omkring. Gjett om det var en herlig følelse, et halvt år etter lungetransplantasjonenen, med over 3 måneder på sykehus, 5 uker på rehabilitering og mye slit, endelig å klare SÅ mye med de nye lungene mine?


To glade søstre på toppen av Vedafjell

Det var et kick. Jeg ble veldig glad for at jeg klarte dette! Og det var gøy! Et stunt, men et bra et. Om jeg nå er bitt av friluftsbasillen, gjenstår å se...

Takk til arrangørene for en fin marsj!

.

Fortsatt på Jæren

Jeg har veldig gode dager her. Får gjort en masse og truffet mye familie. Over 30 til nå, og på søndagens familiesamling møtes 43 etterkommere av min mor og far (med ektefeller og partnere). Er så heldig å få låne bil her. Det blir noe shopping. Endel turgåing langs sjøen og i høyden (ja, jeg har vært til topps på Vedafjell, gått Vedafjellsmarsjen, beretning derfra kommer). Og samvær med venner, søstre og deres barn og barnebarn.

Jæren viser seg fra sin aller beste side; det er godt vær, fuglene synger, bonden slår høy, naturen er storslått og vakker. Jeg får tatt mange bilder og jeg lover en "bildefortelling" herfra på bloggen når jeg er hjemme igjen.

Det er fantastisk å få ha så innholdsrike dager og å klare å henge med på så mye aktivitet. Jeg får nå endelig føle at jeg faktisk er mye friskere enn før, at jeg klarer mer. Jeg kan nå med hånden på hjertet si til meg selv og andre at "jeg er lungetransplantert og nå går det fint"!. Det er fortsatt smerter og slit innimellom, og det er fortsatt et stykke igjen til muskler og krefter er på plass, men det går framover og det går fint. Jeg er takknemlig for hver eneste dag som oppleves slik som dette.

.

Hjemme på Jæren

Pakke. Flyplass. Flytur. Jæren. Unger. Familie. M44. Jærdag. Musikk. Bamseautomat. Baby. Barnedåp. Utsikt. Vind. Sjø. Måkeskrik. Kyr. Hevdalukt. Sauer. Lam. Hester. Føll. Nysådd. Sol.

Nå er jeg midt i det som har vært målet mitt hele tiden etter transplantasjonen. Det kjennes godt. Immunforsvaret har taklet flyreise og små og store unger med og uten snue. Lungene tåler frisk vind. Jæren viser seg fra sin beste side i vårsola. Akkurat nå har jeg gode dager.

.