Et halvt år

Det har gått et halvt år siden jeg ble transplantert. Som jeg har formidlet så har dette vært en veldig tøff tid. Det var mitt livs mareritt å ligge 18 døgn på respirator med elendig pust, det har vært mitt livs innsats med å trene meg opp etterpå og det er krever mitt livs mot å tørre å satse på at dette virkelig skal bli et mye friskere liv enn jeg hadde før. Men jeg har klart det og jeg klarer det. Jeg kan nå, endelig, etter et halvt år, si at ja, jeg er mye friskere og jeg tror det holder og at det vil fortsette å gå bra. Samtidig er jeg klar over at ting fortsatt kan skje og jeg tar derfor ingenting for gitt.

Jeg er
uendelig lettet over å slippe å ha den dårlige pusten, den vanvittige infeksjonskarusellen, den daglig kampen om å orke og den overhengende problematikken liv-død inni meg hver eneste dag.

Jeg er
uendelig glad for at jeg fikk nye lunger i tide og at det, tross et rimelig komplisert forløp i starten, har gått bra.

Jeg er
ydmyk for at akkurat jeg har fått disse lungene og denne muligheten til et friskere og bedre liv.

Jeg er
takknemlig til det norske helsevesenet som har "kostet på" meg dette. Jeg er takknemlig til Stiftelsen Organdonasjon og alle andre som står på for at organtilgangen skal være størst mulig.

Og jeg er
mest av alt
uendelig takknemlig til de pårørende som sa ja til at organer fra deres kjære kunne brukes til donasjon, og til dette mennesket som sannsynligvis har vært positiv til organdonasjon. Jeg håper inderlig at disse menneskene finner trøst og glede i at jeg, og kanskje også andre, har fått en ny mulighet og et forlenget liv pga. deres beslutning.

Jeg tror på at den som kan gi, er rik.
Slik jeg tror og vet at den som får, blir beriket.

.