I dag var jeg på Ikea og bestilte kjøkken og hjemlevering og firma til å sette det opp! Superfornøyd!
Iallefall i hele 4 timer, til jeg satte meg ned og skulle studere de tredimensjonale vidundertegningene og bestillingslista. Og oppdaga at han flinke mannen som har tegna alt fint og helt riktig har bestilt ett stort overskap for mye og en smal vinreol for lite..
Hva var det jeg sa?
Ikea, jeg kommer tilbake...
Enda godt jeg har over 3 uker på meg før alt skal monteres opp. Det ligger jo an til minst 1 Ikeatur til før den tid. Jeg kommer tilbake, bestemt-billig-duste-kunde som jeg er. For nå er det ingen vei tilbake. Og en ting skal Ikea ha; de har bidratt til å få noen andre og helt trivielle tanker inn i hodet mitt..
.
mandag 21. april 2008
lørdag 19. april 2008
Ikea kjøkken - føljetong del 2
Jeg får ikke fred i sjelen før dette kjøkkenet jeg har bestemt meg for er bestilt. Det begynner å haste i forhold til planlagt tidsplan. Jeg gruer meg litt mer for å dra på Ikea denne gangen, men kvinner meg opp og hopper (rusler) i det. Lørdags ettermiddag og strålende vårvær, det må vel være en bra tid. Riktig tenkt det igrunnen, det er mindre ventetid idag. Den ekspeditøren som sist lovte meg at han selvfølgelig skulle hjelpe meg sporenstreks og uten kø viss han var på jobb neste gang jeg kom tilbake, han var der og han hjalp meg ikke. Han skulle gå av jobb om en halvtime, og det er tydeligvis for lite tid til å hjelpe en kunde på. Ingen jobber overtid der i gården, får jeg beskjed om.
Vel, jeg logger meg på systemet og tegningen fra sist kommer opp! Jeg puster lettet ut. Men stemmer målene fra de tidligere tegningene, og stemmer de 3 tegningene med mål jeg har med hjemmefra overens? Neida. Så da er det ikke annet å gjøre enn å sette nesa hjemover for å sjekke. Tegningene er nå så rotet til at enhver estetikk har forsvunnet, skap og dører og håndtak er plassert i et salig rot. Denne gangen skal jeg måle opp alt selv, jeg stoler kun på meg selv nå og denne gangen skal det være korrekt! Jeg kjenner den raskeste veien ut fra kjøkkenavdelingen godt nå. Målrettet kjerring mot strømmen unngår fristelser og kassakøer. Ut samme vei som inn, DET er lurt det. Vel hjemme detter jeg sammen som en sekk. Blodsukkeret er lavt, stressnivået er høyt, hodet er uklart og centimetre og skap og tegninger svirrer rundt i en uklar masse. Jeg innser at jeg ikke kan stole på mine egne målinger i en slik forfatning, hjørneproblemene er mer kompliserte og uløselige enn noensinne, jeg kan ikke bestille idag heller og jeg er igrunnen klar for å droppe hele prosjektet og trekke Ikeakatologene ned i dass.
Men jeg er jo en stabukk. Og dette var jo egentlig min feil denne gangen. Og jeg har jo nokså lyst på dette kjøkkenet jeg har styrt så mye med nå. Nå er jeg jo så nær målet! Jeg ringer til mine svært gode venner på Ski. De hører på stemmen min at nå er det en liten krise på gang. De setter seg rett og slett i bilen på denne fine lørdagsvårkvelden og kjører direkte til Oslo. Med metermål og ruteark og hodene fulle av gode løsninger hjelper de meg tilbake til balanse.
NÅ har vi faktisk kommet fram til løsninger på alle kriker og kroker, nå har jeg tro på dette, nå er jeg optimistisk, nå er jeg supermotivert, nå skal jeg bestille så fort det er mulig. Så fort jeg får blåst litt luft inn igjen i den ballongen som gikk tom. Kanskje jeg klarer DET til mandag?
Jeg syns Ikea skulle betale sånne Hjelpekorps (hjelpsomme fantastiske praktiske supersnille venner) som stabler på beina vrak som kommer bakveien ut fra butikken om igjen og om igjen. Sånne som bringer billig-bestemt-duste-kunder tilbake til butikken for ørtende gang. En Ikea-pris burde de fått. Det tror jeg jammen jeg skal gi dem. En Ikea-pris. Heder og ære og gratis middag en kveld etter klokken åtte. (da koster det nemlig bare 29 kroner å spise middag der, uansett meny og størrelse).
Ikea - vi sees!
.
Vel, jeg logger meg på systemet og tegningen fra sist kommer opp! Jeg puster lettet ut. Men stemmer målene fra de tidligere tegningene, og stemmer de 3 tegningene med mål jeg har med hjemmefra overens? Neida. Så da er det ikke annet å gjøre enn å sette nesa hjemover for å sjekke. Tegningene er nå så rotet til at enhver estetikk har forsvunnet, skap og dører og håndtak er plassert i et salig rot. Denne gangen skal jeg måle opp alt selv, jeg stoler kun på meg selv nå og denne gangen skal det være korrekt! Jeg kjenner den raskeste veien ut fra kjøkkenavdelingen godt nå. Målrettet kjerring mot strømmen unngår fristelser og kassakøer. Ut samme vei som inn, DET er lurt det. Vel hjemme detter jeg sammen som en sekk. Blodsukkeret er lavt, stressnivået er høyt, hodet er uklart og centimetre og skap og tegninger svirrer rundt i en uklar masse. Jeg innser at jeg ikke kan stole på mine egne målinger i en slik forfatning, hjørneproblemene er mer kompliserte og uløselige enn noensinne, jeg kan ikke bestille idag heller og jeg er igrunnen klar for å droppe hele prosjektet og trekke Ikeakatologene ned i dass.
Men jeg er jo en stabukk. Og dette var jo egentlig min feil denne gangen. Og jeg har jo nokså lyst på dette kjøkkenet jeg har styrt så mye med nå. Nå er jeg jo så nær målet! Jeg ringer til mine svært gode venner på Ski. De hører på stemmen min at nå er det en liten krise på gang. De setter seg rett og slett i bilen på denne fine lørdagsvårkvelden og kjører direkte til Oslo. Med metermål og ruteark og hodene fulle av gode løsninger hjelper de meg tilbake til balanse.
NÅ har vi faktisk kommet fram til løsninger på alle kriker og kroker, nå har jeg tro på dette, nå er jeg optimistisk, nå er jeg supermotivert, nå skal jeg bestille så fort det er mulig. Så fort jeg får blåst litt luft inn igjen i den ballongen som gikk tom. Kanskje jeg klarer DET til mandag?
Jeg syns Ikea skulle betale sånne Hjelpekorps (hjelpsomme fantastiske praktiske supersnille venner) som stabler på beina vrak som kommer bakveien ut fra butikken om igjen og om igjen. Sånne som bringer billig-bestemt-duste-kunder tilbake til butikken for ørtende gang. En Ikea-pris burde de fått. Det tror jeg jammen jeg skal gi dem. En Ikea-pris. Heder og ære og gratis middag en kveld etter klokken åtte. (da koster det nemlig bare 29 kroner å spise middag der, uansett meny og størrelse).
Ikea - vi sees!
.
torsdag 17. april 2008
Ikea kjøkken - føljetong del 1
Jeg har tenkt å skifte kjøkken. Og jeg har tenkt at det skal bli minimalt med arbeid med den saken. Bestemme seg for noe, få hjelp av venner til å rive ned det gamle og engasjere fagfolk til å sette opp det nye. Det har jeg tenkt.
Jeg har bestemt meg for Ikea kjøkken. Første gangs visitt gikk over all forventning. En raklig ekspeditør sto klar til å hjelpe og et kjøkkenforslag ble tegnet og lagret med brukernavn og passord. Noen smådetaljer gjensto, men alt virket greit så langt. Neste gang jeg kommer tilbake til Ikea er det over to timers ventetid. Brukernavn og passord eksisterer ikke, tegningen er borte vekk. Jeg drar hjem med uforettet sak. Når jeg kommer tilbake for tredje gang, får jeg etter en drøy time hjelp. Kjøkkenet tegnes på nytt og lagres med brukernavn og passord. Men denne gangen var ikke ekspeditøren like flink, så mange småting gjensto. På fjerde forsøk, denne gangen klar for bestille (etter diverse avveininger og beslutninger og sjekk av benkeplater, kum og blandebatteri mm andre steder), er ventetiden på en time. Jeg sitter pal ved dataen der og venter så jeg ikke skal bli forbigått (som sist gang). Mens jeg venter prøver jeg å hente opp tegningen fra sist. Brukernavn og passord eksisterer ikke. Tegningen er borte. Så jeg bestiller nytt passord fra dataen der. Noe som krever at jeg måtte ringe til noen jeg kjenner og få dem til å gå inn på min mail og hente ned det nye passordet. Ekspeditøren kommer. Nytt passord fungerer ikke. Alt må tegnes på nytt. Det tar to timer, i tillegg til timen jeg ventet. Fortsatt mangler flere detaljer før bestilling kan foretas. Så jeg må tilbake en gang til. Og på Ikea er systemet slik at alle venter i den samme køen, om man er der for første eller femte gang... Om brukernavn, passord og tegning vil være lagret til neste gang, det er vel et sjansespill.
Men gir jeg opp Ikea? Nei ikke enda. Hvorfor ikke? Fordi det synes bedre å være nesten nesten nær målet enn å starte på nytt et annet sted. Det er liksom dette jeg har bestemt meg for at jeg vil ha. Og så er jo Ikea billig. Billig. Så billig at dustekunder som meg finner seg i ting som dette og likevel kommer tilbake. Som et lite plaster på såret plukker jeg med meg etpar småting på veien til kassen. I kassakøen titter jeg meg rundt og speider etter hvor mange andre dustekunder det står her. Jeg tror nemlig jeg kan se det. Jeg tror at Ikeas ansatte setter et usynlig selvlysende stempel i panna på kunder som meg. "Billig" står det der. Duste-billig. Billig-duste-kunde. Billig-bestemt-kunde-dust.
"Ikea ønsker deg velkommen tilbake" står det på kassalappen. Velkommen tilbake. Jada, jeg kommer tilbake. Jeg gjør nok det. Kommer tilbake. Tilbake til Ikea :-)
.
Jeg har bestemt meg for Ikea kjøkken. Første gangs visitt gikk over all forventning. En raklig ekspeditør sto klar til å hjelpe og et kjøkkenforslag ble tegnet og lagret med brukernavn og passord. Noen smådetaljer gjensto, men alt virket greit så langt. Neste gang jeg kommer tilbake til Ikea er det over to timers ventetid. Brukernavn og passord eksisterer ikke, tegningen er borte vekk. Jeg drar hjem med uforettet sak. Når jeg kommer tilbake for tredje gang, får jeg etter en drøy time hjelp. Kjøkkenet tegnes på nytt og lagres med brukernavn og passord. Men denne gangen var ikke ekspeditøren like flink, så mange småting gjensto. På fjerde forsøk, denne gangen klar for bestille (etter diverse avveininger og beslutninger og sjekk av benkeplater, kum og blandebatteri mm andre steder), er ventetiden på en time. Jeg sitter pal ved dataen der og venter så jeg ikke skal bli forbigått (som sist gang). Mens jeg venter prøver jeg å hente opp tegningen fra sist. Brukernavn og passord eksisterer ikke. Tegningen er borte. Så jeg bestiller nytt passord fra dataen der. Noe som krever at jeg måtte ringe til noen jeg kjenner og få dem til å gå inn på min mail og hente ned det nye passordet. Ekspeditøren kommer. Nytt passord fungerer ikke. Alt må tegnes på nytt. Det tar to timer, i tillegg til timen jeg ventet. Fortsatt mangler flere detaljer før bestilling kan foretas. Så jeg må tilbake en gang til. Og på Ikea er systemet slik at alle venter i den samme køen, om man er der for første eller femte gang... Om brukernavn, passord og tegning vil være lagret til neste gang, det er vel et sjansespill.
Men gir jeg opp Ikea? Nei ikke enda. Hvorfor ikke? Fordi det synes bedre å være nesten nesten nær målet enn å starte på nytt et annet sted. Det er liksom dette jeg har bestemt meg for at jeg vil ha. Og så er jo Ikea billig. Billig. Så billig at dustekunder som meg finner seg i ting som dette og likevel kommer tilbake. Som et lite plaster på såret plukker jeg med meg etpar småting på veien til kassen. I kassakøen titter jeg meg rundt og speider etter hvor mange andre dustekunder det står her. Jeg tror nemlig jeg kan se det. Jeg tror at Ikeas ansatte setter et usynlig selvlysende stempel i panna på kunder som meg. "Billig" står det der. Duste-billig. Billig-duste-kunde. Billig-bestemt-kunde-dust.
"Ikea ønsker deg velkommen tilbake" står det på kassalappen. Velkommen tilbake. Jada, jeg kommer tilbake. Jeg gjør nok det. Kommer tilbake. Tilbake til Ikea :-)
.
onsdag 16. april 2008
En forunderlig verden
Se nøye på disse blomstene. Er det noe spesielt med dem, spør du sikkert. Ja, det er det. Disse blomtene har på en måte kommet inn i min stue helt fra Libanon!
Jeg sitter i Oslo og blogger. Min kjære kjære venninne Turid sitter i fjelllandsbyen i Libanon og kobler seg på nettet i en av de timene det er strøm og nettkontakt der. Hun leser min blogg. Så bestiller hun, via internett og antakelig InterFlora, en bukett på Fyrstikktorget blomterbutikk. Jeg antar at hun betaler dem gjennom nettbanken sin. Blomsterbutikken leverer blomsten hjem til min dør. Jeg pakker dem opp i min stue. Kanskje noen timer etterpå bare. Er det ikke fantastisk?
Vår teknologisk forunderlige verden gjør det altså mulig å bringe en konkret hilsen fra fjellene i Libanon til tjukkeste Oslo i Norge på en to tre! Så sitter jeg her med en nydelig blomst, fra hennes tanke, via internett, til min stue, helt konkret. Blomstene skal stå her og stråle oppmuntring, farge og varme. Stråle broen fra hjerte til hjerte, forbundet via nettets fantastiske teknologi. Og stråle glede over et godt vennskap som atter en gang bringer godhet og glede inn i livet mitt!
.
Jeg sitter i Oslo og blogger. Min kjære kjære venninne Turid sitter i fjelllandsbyen i Libanon og kobler seg på nettet i en av de timene det er strøm og nettkontakt der. Hun leser min blogg. Så bestiller hun, via internett og antakelig InterFlora, en bukett på Fyrstikktorget blomterbutikk. Jeg antar at hun betaler dem gjennom nettbanken sin. Blomsterbutikken leverer blomsten hjem til min dør. Jeg pakker dem opp i min stue. Kanskje noen timer etterpå bare. Er det ikke fantastisk?
Vår teknologisk forunderlige verden gjør det altså mulig å bringe en konkret hilsen fra fjellene i Libanon til tjukkeste Oslo i Norge på en to tre! Så sitter jeg her med en nydelig blomst, fra hennes tanke, via internett, til min stue, helt konkret. Blomstene skal stå her og stråle oppmuntring, farge og varme. Stråle broen fra hjerte til hjerte, forbundet via nettets fantastiske teknologi. Og stråle glede over et godt vennskap som atter en gang bringer godhet og glede inn i livet mitt!.
TOMT
mandag 14. april 2008
"Nær knoppar brister"
Ja vist gør det ondt nær knoppar brister
Varfør skulle annars våren tveka?
Vafør skulle all vår heta lengtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Høljet var ju knoppen hela vintern.
Vad er det før nytt, som tær och sprenger?
Ja visst gør det ondt når knoppar brister
ondt før det som vekser
och alt som stenger.
Ja nog er det svårt nær droppar faller.
Skelvande av engslan tungt de henger,
klamrar seg vid kvisten, sveller glider-
tyngden drar dem neråt, hur de klenger.
Svårt at vara oviss, redd och delad,
svårt at kjenna djupet dra och kalla.
endå sitta kvar och bara darra-
svårt at vilja stanna
och vilja falla.
Då, nær det er verst och inget hjelper,
brister som i jubel tredets knoppar,
då, nær ingen redsla lenger håller,
faller i ett glitter kvistens droppar,
glømmer at de skremdes av det nya,
glømmer at de engslades før ferden-
kenner en sekund sin størsta trygghet,
vilar i den tillit
som skapar verden.
(Karin Boye)
Varfør skulle annars våren tveka?
Vafør skulle all vår heta lengtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Høljet var ju knoppen hela vintern.
Vad er det før nytt, som tær och sprenger?
Ja visst gør det ondt når knoppar brister
ondt før det som vekser
och alt som stenger.
Ja nog er det svårt nær droppar faller.
Skelvande av engslan tungt de henger,
klamrar seg vid kvisten, sveller glider-
tyngden drar dem neråt, hur de klenger.
Svårt at vara oviss, redd och delad,
svårt at kjenna djupet dra och kalla.
endå sitta kvar och bara darra-
svårt at vilja stanna
och vilja falla.
Då, nær det er verst och inget hjelper,
brister som i jubel tredets knoppar,
då, nær ingen redsla lenger håller,
faller i ett glitter kvistens droppar,
glømmer at de skremdes av det nya,
glømmer at de engslades før ferden-
kenner en sekund sin størsta trygghet,
vilar i den tillit
som skapar verden.
(Karin Boye)
lørdag 12. april 2008
BLIKK II
Så står jeg her ved den samme, gamle livsvisdom, igjen, som så mange ganger før.
Om man ser bakover eller om man ser framover, så er det eneste man har sikkert dagen idag og de menneskene som er i ens liv akkurat idag. Noe mer vet ingen.. Vi har faktisk ingen garantier om framtid enten man er frisk eller syk, ung eller gammel.
Det eneste vi vet at vi har er ØYEBLIKKET, det som er akkurat nå.
.
Om man ser bakover eller om man ser framover, så er det eneste man har sikkert dagen idag og de menneskene som er i ens liv akkurat idag. Noe mer vet ingen.. Vi har faktisk ingen garantier om framtid enten man er frisk eller syk, ung eller gammel.
Det eneste vi vet at vi har er ØYEBLIKKET, det som er akkurat nå.
.
Abonner på:
Innlegg (Atom)