Fokus

Her nede er det veldig lett å se på hva man kan og ikke på hva man ikke kan. Selv om det alltid er noen som er pigge og på farten, føler jeg meg for en gangs skyld ganske bra her. Jeg har armer og bein og syn og hørsel og tale, jeg kan løfte koppen min og spise selv, snu meg i senga selv og stå opp selv. Jeg kan dusje meg selv og kle meg og kjøre min egen bil. Ting som de fleste tar for gitt til vanlig. Når jeg sammenligner meg med friske, som jeg omgås til vanlig, så ser jeg alt de kan gjøre som jeg ikke kan. Alt de orker og får til som er umulig for meg. Ski og slalom og shopping og sydenferier og sjauing, for å nevne noe. Her nede endres fokuset. Fokuset blir fokusert. Fokusert av det jeg ser, av det jeg ønsker å se, av det jeg leter etter å se. Fokusert av det jeg stimuleres til å sette fokuset på. På det jeg har og kan og klarer og får til.

Siden jeg feiler noe som ikke synes så godt, anser andre pasienter meg antakelig for "frisk". Og jeg griper sjansen til å føle meg frisk. "Vil du ha en kopp kaffi? Skal jeg hente tannpirker til deg? Trenger du en kniv? Jeg skal flytte på den stolen, jeg skal rydde bort brettet ditt" osv. Litt sånn "det er jeg som har dette bordet i dag". Jeg vet jo godt hvordan det er å være den som ikke kan. Derfor gjør det godt å være serviceminded. Det gjør godt å kunne være den som får lov til å hjelpe andre. Det gjør godt å være den som ikke trenger hjelp til alt.

Det var på mange måter lettere å gå rundt med en synlig nakkekrage her (som sist), enn å se pigg og frisk ut som nå. Noe jeg jo ikke er. Men det trenger jeg ikke å si høyt til alle og enhver. Det holder å vite det selv. Og heller hviske hesten en hemmelighet eller to...

Kan det være at det er dette Cato mener med egenmestring, mon tro :-) ?

.

Reklamasjon

Mannen i rullestol,
lam fra livet og ned,
om sin nyinnkjøpte hårshampo;

"Jeg har kjøpt Wash and Go, men den funka ikke"


Produsenten kan vente seg krav om reklamasjon :-).

.

Hviske en hemmelighet

Jeg har hørt at
hester liker
hvisking

Så jeg

hvisket

hesten her en

hemmelighet i øret

Jeg har

hørt at

hester

holder på

hemmeligheter som noen har

hvisket dem i øret

Engleboksedamer og sommerfuglvinger

Hvorfor ble jeg så facinert av disse "engledamene" med røde boksehansker? Så facinert at jeg allerede har kontaktet keramikeren som lager dem for å høre hvor jeg kan få se flere?

Fordi boksehanskene traff meg rett i magen. Damene representerer et uttrykk som er akkurat slik som jeg føler meg. Vel, den feminine slanke figuren er jo ikke akkurat meg, men englevingene og boksehanskene, de tror jeg at jeg har. Som "kommentator" til innlegget "Røde boksehansker" så treffende sier det; Vi (CFere) må ha både engleadferd for å tekkes og få innpass, og boksehansker klare til kamp hvis folk ikke tar oss alvorlig (i helseverdenen). Det er akkurat sånn det er. Også i livet forøvrig. Noen ganger er det greit å være snill og mild og grei, mens andre ganger trengs boksehansker rødere enn røde for å sloss for seg selv og for livet.

Eller kanskje vingene på disse boksehanskedamene ikke er englevinger,
men sommerfulgvinger?

Sommerfuglvinger

kan forandre alt

gjøre salt til søtt

og varmt til kaldt

når veien blir for tung

og tar for mange tunge svinger

skulle jeg ønske gud

hadde skapt meg med sommerfulgvinger

I vår tid
finns så mye viten og teknologi
At til og med været
kan man nøyaktig forusti

Men vitenskapens sikre metode
blir hjelpeløs teori
For det som så ut til å bli
storm og tunge skyer
Det ble en fin og stille solskinnsdag
Takket være et vindpust
fra en sommerfugls tilfeldige vingeslag

(utdrag fra "Sommerfuglvinger" av Anne Grete Preus)

Røde boksehansker

Av keramiker Elisabeth Helvin

http://www.elisabethhelvin.no/

Uten ord

Man får god tid til å tenke på et sted som dette. Her er folk med alle slags bakgrunner. De som er mest synlige er jo de som sitter i rullestol, går på krykker eller har amputert et bein. Det synes. Hva andre med usynlige problemstillinger lider av, tar mer tid å finne ut. Det er ikke sikkert at de synligste har det verste, at de som virker friskest er friskest osv. Tankene farer uvilkårlig; hvordan er min situasjon i forhold til andre sin? Har jeg det verre eller bedre? Hva om jeg hadde vært den som måtte amputere, som satt i rullestol osv. Det er vel umulig å si hva som er best eller verst å ha. Det som er det verste for en kan være greit for en annen.

En vesentlig forskjell er, etter min mening, er om man skal bli "frisk" eller ikke. Om situasjonen og problemstillingene er forbigående eller ikke. Om den vil bli bedre, er stabil eller vil forverre seg. Det hjelper jo lite å ha to bein å gå på viss man vil være død om to år, f.eks.

Etter mye funderinger har jeg kommet til at jeg tror at det verste må være å ikke kunne prate. Ikke kunne få ut det man tenker på, ikke kunne uttrykke følelser og meninger. Ikke bli forstått. Ikke kunne forklare seg. Kunne bli misforstått. Det tror jeg ikke jeg hadde klart å leve med.

Første gangen jeg var her traff jeg en dame som hadde fått slag i en alder av 52 år. I tillegg til lammelse i høyre arm og ustødig høyrebein, har hun mistet språket. Jeg satt timesvis til bords med henne og prøvde nøysommelig å forstå litt, tolke, gjette, lete. Hennes situasjon gjorde uslettelig inntrykk på meg. Og når jeg kom hit denne gangen, ja da var det første mennesket jeg så nettopp henne! Gjensynsgleden var stor, klemmene varme og håndtrykkene inderlige. Så nå holder vi sammen på måltidene. Jeg husker i detalj den informasjonen jeg fikk ut av henne sist. Når man bruker fire timer på å komme fram til ordet "diabetes", ja da sitter det. Og nå kan hun si litt mer. Så det er noe å spinne på, noe å snakke ut fra. Hun stråler opp i glede hver gang hun ser meg. Og vi "prater" i vei, jeg med setninger og spørsmål og hun med mimikk og enstavelsesord. En ekte og god kommunikasjon.

Hun kan ikke lese, ikke skrive, har ikke tallforståelse. Hun kan høre og se, det er det hele. Når jeg spør hva hun gjør om dagene sier hun "sitte". Hun er på et dagsenter 5 dager i uka. Når jeg spør henne om hun trives sier hun "bob bob". Det er et par gode mennesker der, ansatte. Ellers er det bare et sted å være for ikke å sitte alene hjemme hele tida. Turer i skog og mark, lange skiturer og lesing av bøker som før ga glede, er nå en umulighet.

Hvordan hun kan holde ut denne tilværelsen, det skjønner jeg ikke. Snakk om skjebne. Snakk om tapperhet, snakk om utholdenhet, snakk om mot. Snakk. Uten ord. Jeg bøyer meg i respekt for denne dama. Og håper jeg her og nå kan være et av disse gode menneskene som har tid, tålmodighet og nyskjerrighet nok til å forstå. Forstå litt av det hun ønsker å formidle. Forstå ord som ikke kan bli sagt. Ordene bakenfor. Bakenfor uten ord.

Kvinnelist

I dag har jeg vært på utflukt til Røed Gård på Jeløy. En flere hundre år gammel staselig gård som er velholdt og åpen for publikum. Det var et stabbur innredet som antikvariat der, det var vannspeil og skomaker, gitar-og trekkspillverksted, kafe og glasskunst. Og så galleriet Kvinnelist. Med masse flott kunsthåndverk i alle sjangre. Jeg falt pladask for kvinneskulpturer av keramikeren Elisabeth Helvin. Det var godt å få luft under vingene og bli inspirert av flotte farger og former. La meg si det sånn at den kunstneriske åre i meg ble stimulert. Jeg blir så sugen på å bruke dager med brukbar form til noe "friskt", noe inspirerende. Jeg er så evig lei av helseaktiviteter og helseting og helsepersoner. Derfor griper jeg dagen når den byr seg og nytter det potensialet som finnes. Når en hyggelig venninne fra Hovedstaden tar turen ut på landet for å besøke meg, og praten går livlig på kjøretur med havets horisont som utsikt, ja da er dagen ikke så aller verst.

Dagens sitat:

Sannhet

Den enkle sannhet
er ofte mer enkel
enn sann.

(mimosa på www.forfatterbloggen.no)