torsdag 6. oktober 2011

Politikk

Saken om fjerning av særfradraget har selvsagt flere sider og regjeringen har sin versjon. Et argument som framheves for å fjerne særfradraget er at det ikke kommer de "fattigste" tilgode, for de har ikke skattbar inntekt å få fradrag på. Eller at de ikke har kapasitet til å kreve sitt fradrag fordi det krever så mye dokumentasjon. Og at reglene for særfradraget i dag er vage og skjønnsmessige. Skatteetaten bruker store ressurser (inntil 100 årsverk) på å behandle disse fradragene. Men dette er da ikke et godt argumenter for å ta det bort, det er vel heller et sterkt argument for å beholde ordningen, forenkle og forbedre den? Utgiftene for den som har inntekt er jo like stor som for den som ikke har inntekt?

Et annet argument for å fjerne særfradraget er at pengene skal omdisponeres, slik at det tilgodekommer "syke" likevel. Og det er dette jeg tillater meg å kalle "tull". Et ord jeg som seriøs person og fagmenneske/sosionom ikke lett tar i min munn. Alle skjønner at det ikke er de samme personene som har store utgifter til f.eks smertebehandling, som det er som trenger motivasjonskurs mot diabetes.

For disse 4 satsningsområdene er områder regjeringen uansett ville måtte prioritere. Det har vært snakk om økte ressurset til tannbehandling lenge. Og diabetes er sterkt økende i befolkningen, så motivasjongrupper/treningsgrupper ville måtte satses på. Det er fint at disse satsingsområdene styrkes, men ikke at dette gjøres med penger tatt fra syke/funksjonshemmede folk som har dokumenterte særlig store sykdomsutgifter. Det er når en spade ikke kalles en spade at jeg kaller det politikk. Det er når politikerne ikke sier sannheten at det skuffer. Det er når penger tas fra en gruppe for å finansiere andre grupper som uansett før har blitt lovet prioritet, at jeg kaller det et spill. Syke settes opp mot hverandre, mer eller mindre "trengende! Nei si det heller som det er. De pengene som tjenes inn ved å fjerne særfradraget (350 millioner tatt fra
60 000 skatteytere med store sykdomsutgifter), vil ikke i overskuelig framtid komme tilbake til de samme personene via de 4 satsningsområdene. Eller via NAV og grunnstønad. Alle vet at det tar tid å endre reglene i NAV, og at NAV heller må spare penger enn å gjøre ordninene sine romsligere. S

Til satsningsområdet " Å gjøre det lettere for familier med funksjonshemmede barn å få rullestolbil"; det er vel bra? Den som har fulgt med i nyhetsbildet vil huske at det lenge har pågått flere saker i Tv2 som viser hvor vanskelig NAV har gjort det å få "gruppe 2 bil" (kassebil/stor bil for rullestolbrukere). At reglene blir praktisert slik at bare de som overhodet ikke kan gå på egne bein får støtte til slik bil. Selv om det er barn som bare såvidt kan gå og som i det alt vesentligste må bruke rullestol og løftes av hjelpere. Muskelsyke har fått forslag om å ha sin elektriske rullestol i tilhenger. Det er faktisk ingen endringer i lovverket (lov om folketrygd) som skulle tilsi en slik innstramming fra NAV sin side, NAV har bare begynt å stramme inn praksisen. Foreldrene til Filip tok saken helt til Trygderetten, og fikk medhold. Etter 4 år med blodslit for familien måtte myndighetene selvsagt si at de skulle se på praksisen om igjen. Nå gjør de det. Nå vil de finansiere denne utvidelsen, som de altså ville måtte foreta for å være i samsavar med sitt eget gjeldende regelverk, med deler av pengene de tar inn ved å fjerne særfradraget. Så hvor bra er dette, når man ser etter i kortene? Ser etter i kortene i spillet politikk.

Dette vet de store handikaporganisasjonene. De (FFO, NHF) er påfallende reserverte i denne saken. Deres betenkeligheter mot å fjerne særfradraget er så vage at de ikke kan ansees som en protest. Flere mindre brukerorgansisasjoner reagerer. Regjeringen sier de skal snakke med brukerorganisasjonene om hvordan resten av pengene som suksessivt vil frigjøres ved utfasingen av særfradraget skal fordeles. At de skal se på hva som kan kompensere for de som ikke får dekket utgiftene på andre måter. Det er bra. For det er svært mange utgifter som ikke dekkes på andre måter. Og det virker det ikke som politikerene har forstått. Folk flest tror at det er gratis å være syk i Norge, at medisiner og utgifter dekkes. Politikere burde ha større innsikt og kunnskap.

Her er noen (helt realistiske fiktive) eksempler:

Per (39) fra Sauda faller ned trappa hjemme og brekker ryggen. Han har ingen forsikring. Han blir liggende på Sunnås i ni måneder. Hans tre barn på 15, 16 og 18 år vil gjerne være sammen med far. Barn skal være sammen med sin far minst annenhver helg. De drar sammen med sin mor tur-retur Sauda-Sunnås 12 ganger i denne tiden. Reise-og oppholdsutgifter er på langt over hundre tusen kroner.

Tore (13) har en hjerneskade og fungerer mental som en 2 åring. Han er stor og sterk og blir ofte frustrert og sint.  Han river ned bokhyller og skohyller og knuser glass i raserianfall. Han kan tråkke på briller og kaste tallerkener med mat i veggen. Han søler stadig på teppene så de må skiftes. Småsbrødrenes leker og elektroniske duppeditter blir stadig ødelagt. Kostnadene er store.

Kari (25) er en voksen dame med Downs syndrom. Hun bor foreløbig hos sin mor, for kommunene har ikke bolig til henne. Kari er ofte syk, og da blir hun redd og kan ikke være hjemme alene. Mor må ta seg fri fra jobben for å passe på Kari hjemme. Ingen dekker mors tapte inntekt. Viss Kari skal på ferie må mor være med. Ingen betaler reise-og oppholdsutgifter for mor.

Greta (40) har kroniske smerter i nakke og rygg etter en mislykket operasjon i ryggen. Hun må bruke mange medisiner som bare er på hvit resept. Hun må gå til mange ulike behandlinger og må ha hjelp til all bæring og praktiske ting i huset. Hun er avhengig av egen bil eller taxi til alt hun skal gjøre. Hun har mange timer med brukerstyrt personlig assistent. Hun bruker flere titusener i året på medisiner, transport, behandling og assistanse.

Trine (18)) er alvorlig kreftsyk og må inn og ut på Rikshospitalet og er innlagt der i lange perioder.  Mor og far bor i Lofoten. De ser at Trine trenger dem, at hun ikke kan være på sykehuset i Oslo alene. En av foreldrene er sammen med Trine hele tiden. De betaler reise og hotellopphold av egen lomme.

Bjørn (25) er alvorlig muskelsyk. Han er stor og tung og sitter i rullestol. Han sliter i hverdagen og en årlig sydentur er hans største lyspunkt. Han må ha med seg to ledsagere på hele turen, for han trenger hjelp til nesten alt. Turen blir kostbar. Bjørn kan ikke ta en restplass, han må finne et sted som er tilgjengelig for rullestol. Lønn, reise- og oppholdsutgifter for innleide hjelpere betaler Bjørn. Turen blir dyr. Hjemme har han måttet bygge på huset sitt for å få rullestolrampe, tilrettelagt kjøkken og bad og heis til soverommene i 2.etasje. Tilrettelagte leiligheter vokser ikke på trær i Kjøllefjord hvor Bjørn bor.

Dette er 6 av 60 000 særfradragsgrunner pr. idag. Utgifter personene ikke ville hatt viss de var friske eller ikke funksjonshemmede. Utgifter som ikke blir kompensert gjennom de 4 satsningsområdene regjeringen vil prioritere.

Så, til min personlige mening; jeg skjønner ikke at dette er rødgrønn politikk!

Skatt er ikke rettferdig. Rike folk kan være nullskatteytere. Bolig takseres og beskattes ulikt. 50 pakninger smertestillende koster det samme enten du er rik eller fattig. Det hjelper lite for den som har disse utgiftene at det skal gjøres forebyggende tiltak mot diabetes. Og det må være mulig for den som har store sykdomsutgifter og kanskje også lav inntekt, å ha formue i form av f.eks bolig, hytte eller akjser. Det betaler ikke de 50 pakningene smertestillende. Her må kortene holdes adskilt og ikke blandes sammen i et eneste stort kaos.

Men poenget her er ikke politisk oppfatning, egentlig. Jeg har ingen tro på at en blå regjering ville vært bedre. Poenget er rett og slett at det er smålig å ta 350 millioner fra mennesker som har dokumenterte sykdomsutgifter i stor skala, utgifter som påvirker økonomien og dagliglivet. Akkurat som det er smålig å spare 3 millioner ved å kutte ut støtte til småhjelpemidler for f.eks. revmatikere. Regjeringen har nok penger å rutte med. Statsbudsjettet er på 1 238 milliarder. Norge har penger på bok, Norge har olje. Norge kan prioritere mellom bl.a. vei, skole, forsvar, kollektivutbygging, kultur og helse. For eksempel koster 1200 meter tunell under Sinsenkrysset 380 milliarder. Man skal ikke gjøre seg til fant for en tiøring, har jeg hørt. Har Jens hørt det? Har denne vår rødgrønne regjering magemål til å gjøre dette?

Jeg håper de tenker seg om en gang til. Jeg håper at media setter fokus på denne saken. VG skrev om særfradraget før statsbudsjettet ble lagt fram, nå bør de følge opp. Tv og. Og det helst før folk flest har glemt hele saken.

Jeg håper i det lengste at politik faktisk lar seg påvirke.

.

3 kommentarer:

Anonym sa...

Dette var godt og grundig. Langt bedre og grundigere enn rødgrønne politikere ser ut til å ha tenkt.

Håper inderlig FFO tar med seg disse argumentene og limer dem til de rødgrønnes pulter og dataskjermer.

S

Anonym sa...

Et godt og veldig oppklarene innlegg. Det er ikke alltid like lett å skjønne tingene ,eller konsekvensene av dem når en ikke har noen som er i en se lik situasjon.

Kanskje du skulle publisere det andre steder så flere får sette tanken i sving.
Hilsen Wenche

Anna sa...

Takk for et veldig informativt og nyttig innspill i denne debatten! Er du på twitter? :) @annatw