Operert. Bihulefixet.

Det tok 5 dager på sykehuset denne gangen. Bihulene måtte shines opp så det blir litt mer luftpassasje og litt mindre bakterigrobunn i nesen. Operasjonen gikk greit og var vellykket. Nå etterpå er det litt hovent og skorpete og småtett, men pytt. Det går over i løpet av etpar uker. For sikkerhets skyld ble jeg dekket på intravenøs antibiotika i 3 døgn etter operasjonen. Det er liksom alltid en liten risk å operere på en immunsupprimert, lungetransplantert person.

Det er ikke særlig greit å få i meg intravenøs antibiotika lenger. Blodårene er så skjøre og ødelagte at de er vanskelige å få veneflon/kanyle i, og de klapper lett sammen eller blir betente av medisinen. Jeg hadde omtrent 20 stikk de første 2 dagene. Og så er det veldig ståkete å ligge på sykehus. Klokker som ringer og alarmer som piper, dører som slamrer, hvite og grønne frakker som fyker inn og ut i ett sett. Nyoperert romkamerat fikk komplikasjoner og det var aktivitet både dag og natt på det verste. Høye stemmer, lys som slås på midt på natta, medisiner og blodprøver i ett. Svenske vikarsykepleiere gjør så godt de kan, men litt kaotisk kan det bli. Du vet aldri hvem som kommer inn døra neste gang og hva de vil komme til å gjøre eller si. Kontrasten til hjemmets fred og ro er stor. Det er trygt å være på sykehus når man trenger behandling og er avhengig av helsepersonellets kompetanse. Men utover det er det både slitsomt og krevende å være innlagt, syns jeg.

Likevel er det hospitalhvite (som jeg har skrevet mye om i tidligere innlegg) ikke like blendende skremmende som før. Jeg tåler det litt mer og takler det litt bedre. Men jeg liker det ikke. Jeg liker det den dag i dag ikke.

Så da er det godt da, å finne sin egen seng og sin egen rytme her hjemme. Jeg er glad det er overstått for denne gang og håper "rense/åpne/shine/fixe-affæren" varer en stund. Når jeg bare får sovet ut etter flere sykehussøvnløse netter, så håper jeg at jeg er noen steg videre på veien mot en mindre sykdomspreget tilværelse.

.