fredag 17. desember 2010

Nye "islandske" lunger

"Hva, er de islandske, vet du det?" spør folk når jeg sier sånn om de nye lungene mine. Nei, selvsagt vet jeg ikke det. Og selvsagt er de ikke islandske. Jeg bare liker å tro det. At de er islandske. At de er vant med vær og vind og sjøsprøyt. At de tåler en støyt. For jeg har så veldig lyst til å bli sånn igjen; at jeg tåler en støyt. At jeg skal tåle å være i vinden, ved sjøen. Robust, værhard og solid. Slik jeg, en jærbu, egentlig er.

Ingen får vite hvor organ donert til transplantasjon kommer fra. Dette skal være strengt anonymt. Det er et klippefast prinsipp ved organdonasjon i Norge. Mange transplanterte får et stort behov for å vise sin takknemlighet til de som har gitt organ. Noen bruker tid på å prøve å finne donors pårørende så de kan få vist sin takknemlighet. Mange tenner lys for donoren hjemme og i kirker.

Her er hvordan jeg selv føler om dette:

Jeg har fra minutt en følt at de nye lungene jeg har fått transplantert inn, er mine egne. Jeg kan til og med nesten føle at de har CF, noen ganger, så mye "meg" er de. Jeg har aldri følt at jeg har et fremmedlegeme i kroppen. Jeg tenker sjelden på at jeg har et annet menneske sine lunger i min kropp. For hva godt skulle det komme utav det? Å spekulere i om det var et barn, en mann eller en kvinne, hva donoren døde av osv. Det vil utelukkende spore meg inn på triste tanker. Helst vil jeg tenke at donoren som er "årsaken" til mitt liv var et fantastisk menneske. Men tenk om jeg hadde fått vite at donoren var en type jeg absolutt ikke hadde kunnet fordra? Eller at jeg er et type menneske som de pårørende ikke kunne like? Det er også en potensiell mulighet. En av flere grunner for at det antakelig er best at det ikke er mulig å koble donors pårørende sammen med en transplantert person.

Og så er det jo sånn at donor uansett ville dø. Ingen er død for å redde den som blir transplantert. Det er ikke sikkert at donor engang hadde tenkt på organdonasjonssaken. Eller det kan være at donor aktivt ønsket å donere sine organ ved sin død. Det vil jeg aldri få vite.

Det jeg vet, det er at det finnes noen pårørende som har sagt ja til å gi sin kjæres organ til transplantasjon. At det finnes pårørende som i disse dager gjenopplever prosessen med å miste sin kjære. At de vil vite at organene ble brukt til transplantasjon. Kanskje vet de at det ble en lungetransplantasjon, kanskje ble det også inntil 5 andre transplantasjoner med deres kjære sine organ. Jeg vil anta at de tenker på mottakeren av organene, tenker på den/de som fikk sitt liv forlenget i fjor på disse tider. Slik jeg tenker på dem, spesielt akkuarat nå.


Jeg bærer i meg en stor ydmykhet overfor disse menneskene. Jeg er uendelig takknemlig for at de sa ja slik at jeg kunne få nye lunger. Jeg håper at disse menneskene finner trøst i å vite at noen har fått en ny sjanse, at noen ble reddet fra dødssykheten og det dødssyke. Jeg tenner mine lys i takknemlighet til disse menneskene, og disse ukjente vil alltid ha en spesiell plass i mitt hjerte.



Jeg kjenner også på gleden over å få leve i et rikt land med et helsevesen som prioriterer organdonasjon. Jeg er takknemlig til leger, sykepleierer, fysioterapeuter og andre som gjorde sitt for at transplantasjonen min ble mulig og vellykket. Jeg er ikke minst takknemlig til mine venner og mine pårørende som har støttet meg gjennom dette. Og om det er noen flere som skal takkes, så gjør jeg det inni meg, for meg selv.

For om lungene er islandske eller ikke, så har de befridd meg fra et dødssykt liv og gitt meg ny pust, nye krefter, nye muligheter, nye framtidsutsikter og nye drømmer.

TAKK!

.

3 kommentarer:

Hannes hjørne sa...

Ja, det er fantastisk!

friskpust sa...

Er så enig, så utrolig enig!
Truls

Kjerstis løse tråder sa...

Helt fantastisk. Og en sånn en har jeg hengende hos meg, og jeg vet hvem jeg fikk den av: deg!!!