søndag 21. november 2010

"HJEMME"


Jeg har vært en tur "hjemme". Dvs. på Jæren. Hvor jeg har vokst opp. Hvor jeg har bodd de første 19 årene av mitt liv. Hvor jeg har søstre, svogere, nieser, nevøer og mange grandtantebarn. Men ingen foreldre, intet barndomshjem.

I Oslo har jeg bodd minst 25 år. Her har jeg leilhet og jobb og venner. Her har jeg slått meg til ro. Her er hjemme. Likevel føles "hjemme på Jæren" på en måte mer hjemme enn her. Det er rart. Og jeg vet at det er mange innflyttere og utflyttere som har det sånn. Noen hippe urbane mennesker mener at vi vestlendinger må slutte med å si "hjemme" om stedet man kommer fra. Jeg kommer ikke til å gjøre det.

Hjemme på Jæren er ikke ting som de engang var. Sentrumsstedene har blitt store, det er utbygging overalt, flere steder har fått bystatus, det er kjøpesentre overalt og det er et rikelig kulturtilbud hele tiden. Men naturen, havet, himmelen og lyset er det samme. Og de har fortsatt farse, julegeit, krans og swissrull på Handelslaget. Litt barndom bæres med i ny tid. Hjemme "inni" bæres med i hjemme "real life". Og det fungerer fint det, med både og.

Livet består i det hele tatt mye av både og. Når jeg forteller folk at jeg er lungetransplantert, sier de fleste "Å, så nå har du fått et nytt liv". Har jeg fått et nytt liv? Nei, livet mitt er igrunnen nokså likt som det var før, sånn utenom helsesituasjonen min. Og ja, jeg er mye friskere enn før, jeg klarer ting som ville vært umulige for et år siden. Så det er altså både og. Jeg har krefter og jeg hangler. Jeg er glad og jeg er tynget av ulike forhold i livet, forhold livet byr på uavhengig av meg. Slik er livet. Det er ikke alt som lar seg "fly fra" med å sette seg på et Norwegianfly og pause ut for en stund. Mesteparten av livet leves med begge beina godt planta på jorda.

Iallefall for en jærbu...

.

1 kommentar:

Ruth B. sa...

me jærbuar har vel som oftast beina godt planta på jorda, eller...
Nei, livet er nok det same, men noko i livet er endra til det bedre.
Det er det same her, etter botox behandlingane i føtene har eg fått ein bedre kvardag, men ikkje nytt liv.