søndag 6. september 2009

Onsdag 09.09.09 - 300 ventedager

I dag har jeg stått i 300 dager på venteliste for lungetransplantasjon, Mange og lange dager med varierende form ligger bak. Hvor mange dager som ligger foran, vet ingen. Det er et løp hvor det på den ene siden forhåpentligvis går mot min tur til transplantasjon og et friskere liv, og på den andre siden tapes funksjon og lungekapasitet og de enkeleste ting i hverdagen blir tyngre og tyngre. Jeg lever et strevsomt liv.

Det er en ensom ting å være i en slik ventesituasjon. Det er en konstant stress-situasjon; telefonen om transplantasjon kan komme når som helst. Om natta, i bilen, i kaffibaren. Og om det ringer, snus livet opp ned og ingen vet hvordan det vil bli. En svær operasjon med potensiell risiko for mange komplikasjoner og mye smerte venter. Kanskje ringer det i dag, kanskje ringer det aldri. Alt er usikkert. Det eneste jeg har er usikkerheten. En usikkerhet jeg må takle å leve med hver eneste dag.

Jeg føler det som om jeg står på toppen av et stup og skal hoppe strikkhopp. Jeg står en meter fra hoppkanten, hjertet dunker. Viss det ringer må jeg ta steget fram til kanten og kaste meg utenfor. Det må bære eller briste. Det er sånn det føles, de gangene jeg føler på hvordan det føles. For jeg kan ikke kjenne på denne adrenalinpumpende følelsen hele tiden, da ville jeg blitt nervevrak.

For folk rundt meg går livet videre. Venner og familie kan farte rundt på spennende ferier og ha travle dager med jobb, familie, trening og fritid. Mens jeg sitter her, stucked. Og prøver å få disse ventedagene til å gå. Prøver å la alt være mest mulig normalt. Selv om det egentlig er helt unormalt.


Disse ventedagene må leves. Jeg vil ikke sette dagene i passiv ventemodus. Dagen i dag er den eneste jeg vet at jeg har. Jeg prøver så godt jeg kan å gi disse ventedagene et innhold. Og jeg er glad for at det finnes mennesker som gir noe av sin tid for at min tid skal bli lettere. Så disse krevende ventedagene kan bli mest mulig gode. For det krever sin kvinne å vente i mer enn 300 dager. Det krever virkelig sin kvinne.

.

9 kommentarer:

Truls sa...

Utrolig godt skrevet Åshild. Du er flink med ord.
Jeg vet jo litt om situasjonen du er i, og mitt minne fra ventetiden var at det i alle fall var et håp i det å stå på ventelisten.
Alternativet ville vært ennå mer håpløst!
Vær beredt, plutselig må du hoppe!

esben sa...

Hei Åshild.
Må bare stå på og satse på det beste, et flott liv i etterkant. Venter selv, og jeg tror ikke det er lettere som mann og familiefar..
Vi må bare bite tenna sammen og holde ut, her i køen, og satse på at det dukker opp noe som passer oss innen rimelig tid. LYKKE TIL!

Anonym sa...

Strikkhopp var et veldig godt bilde, Åshild. Du, og alle dere andre som er i, eller har vært i denne situasjonen, er utrolig modige og sterke. Tross alt.

Håper det beste.

S

Anonym sa...

Du beskriver din situasjon så
bra, at vi som står helt utenfor virkelig forstår hva dette dreier seg om. Kanskje kan vi til og med lære oss og sette mer pris på hverdagens små ting ?
Har stor respekt for alle som dele sin situasjon med oss friske. Kanskje kan det til og med gjøre oss til bedre medmennesker.
Masse lykke til, måtte du få den viktige telefonen snart !!!!!

Mvh. Wenche

Klara sa...

*klem*
En ting er sikkert, det er ikke noe bedre å ikke vite om en får lov til å vente. Skriver mye om det, men klarer ikke poste det på bloggen akkurat nå. En dag skal du få lese det. Du er en tøff kvinne. Og du har kommet langt, og lengre håper jeg sammen med deg at du skal få komme!

Anonym sa...

Hei jeg må bare si at du er en flott dame. postiv tross alt... men hva valg har vi som er syke...jeg er god nå jeg da men har hatt litt og da alltid folk at du klarer det osv...men hva er valget... lykke til håper du får et svar snart

Bibbis historia sa...

Jag kan lova dig att du kommer att hoppa och det hoppet kommer du minnas hela livet. Vi är flera runt dig som tagit detta hopp och står nere och tar emot..
Klem Bibbi

Roar sa...

Kan tenke meg hvordan du har det. Ventetiden for meg var jo over da jeg fikk beskjed om at jeg ville bli satt på lista. Hadde jo som du vet mange "omveier" fra nov 08 og frem til juli 09. Nå kaller jeg det bare døgnkontinuerlig telefonvakt

Mona sa...

Hei ÅShild. Det må være tøfft å vente så lenge som du har gjort...Jeg ventet 2 1/2 måned på min lever og det var slitsomt nok.Lev med tanken på at livet på den andre siden av hoppet du skal ta er sååå mye bedre og anderledes enn livet du lever idag. Din dag kommer :)