Helt vanlig

Nå er det helg. For første gang på lenge en helt vanlig helg. Og det er godt. Jeg foretrekker det. Det helt vanlige. Når livet inneholder mye uforutsigbarhet og dramatikk helsemessig blir det helt vanlige godt. Når alt er helt vanlig til vanlig blir det helt vanlige lett kjedelig. Og det uvanlige attraktivt.

I denne helt vanlige helgen skal jeg på konsert, kanskje gå på et besøk, kanskje spise sammen med noen, se på tv og lese aviser og ha masse rolig tid. Noe jeg innbiller meg er helt vanlig å gjøre i en helg for helt vanlige alenevoksne, friske mennesker. Å ha krefter til å gjøre dette helt vanlige er ingen selvfølgelighet for meg. Derfor kjennes det godt. Enkelt og godt.

Det som dog kan sies å være ikke "helt vanlig" er å gå på konsert i Konserthuset. Jeg skal høre Mikael Wiehe og Åge Aleksandersen. Visegubbger. Jeg er ikke spesielt kjent med sangene til noen av dem. Så det kan jo bli spennende å se om det treffer eller om jeg er i yngste laget for å like deres musikk. Både jeg og de jeg skal gå dit sammen med har iallefall et helt spesielt forhold til en av Mikael Wiehe`s sanger, "En song til modet". Den setter ord på livet slik det kan være når ord kommer til kort. Når det eneste som duger for å komme seg igjennom er MOT. Vi håper han synger den sangen. For oss og for andre som skjønner hva han synger om.