Kjøre karusell

Har du kjørt karusell på tivoli noen gang og fått panikk på toppen og tenkt "hjeeeeelp, neeei, stooopp, jeg vil av?

Du kjenner det river i kroppen, tusen tanker farer gjennom hodet; dette skulle jeg aldri ha gjort, jeg skulle aldri ha satt meg oppi denne vogna, jeg skulle ikke ha vært her! Du holder pusten og klarmrer deg febrilsk fast i håndtaket og håper du ikke slenges ut i det store intet. Så går panikken over i resignasjon; jeg kommer ikke av, jeg må bare lukke øynene, jeg må bare la det stå til! De fleste karuseller faller aldri ned, denne karusellen kjører de hundrevis av ganger hver dag, jeg får ikke gjort noe nå uansett osv osv. Så farer du rundt og rundt og når karusellen stopper puster du lettet ut og tenker puuh, dette var jo ikke så verst likevel. Eller du tenker aldri mer, sjangler deg av vogna og spyr.

Selv har jeg kjørt karuseller flere ganger, i Køben, på Tusenfryd, i Hamburg, i Wien.
Og i livet forøvrig, i overført betydning.
Jeg har hvint av fryd og jeg har spydd. Men jeg har alltid kommet meg ned. Av. Og funnet igjen balansen på to bein og gått videre.

Med tiden har jeg likt karuseller mindre og mindre. Jeg har gått over til bamseautomater nå. Sånne glassbokser full av bamser som du kan dra opp med en klype. Det er akkurat passe spennende for en dame på 40 +. Jeg har valgt karuseller bort.

Iallefall sånne karuseller som jeg har kunnet bestemme selv om jeg vil utsette meg for.

Så har jeg kommet til et tivoli i livet mitt som jeg ikke engang har betalt inngangsbillett for å tre inn i. Jeg har ikke kjøpt lodd enda, jeg vet ikke om jeg vil vinne eller tape. Jeg kjører karusell, jeg er svimmel, jeg har lyst å rope "hjeelp, jeg vil av", men karusellen fortsetter ubønnhørlig og jeg aner ikke om jeg kommer ned med beina på jorda eller om jeg blir slengt ut i et stort intet.
Akkurat nå har jeg nok med å klarmre meg fast, holde tak, henge med. Og håpe på at selve urkraften i tilværelsen, Tyngdekraften, kommer meg til unnsetning atter en gang og drar meg tilbake til et liv i balanse. Selv om jeg fortsatt vil befinnne meg midt i et tivoli...