Psyk

Jeg føler meg litt psyk idag
det er som jeg har fått et slag
i mellomgulvets hvelving.
Og smerten føles sær og vag
et ullent, blodig ubehag
en dyp og indre skjelving.
Det hender at jeg har det sånn
jeg våkner av en grådig hånd
som griper meg og klemmer.
Det er, jeg vet det, angstens ånd
som fletter sine sorte bånd
i mine dunkle gjemmer.

(Marit Nerem 2007)

.

Upps...

Men hva i svarte; sa jeg ja takk til et gavekort fra Ikea?

Da må jeg jo tilbake til Ikea en gang til!!!!

Hva var det jeg sa. "Ikea; jeg kommer tilbake". Det var det jeg hadde på følelsen; at den kassakvitteringen med "Velkommen tilbake til Ikea" av 17.april 2009 kom til å forfølge meg...:-).

.

Ikea-plaster på såret

Her kommer fortsettelsen av Ikea-følgetongen min. Jeg var på Ikea 8 ganger for å få tegnet og bestilt kjøkkenet mitt. Lagrede data var borte når jeg kom tilbake. 5 ganger skjedde dette. Så inneholdt den endelige tegningen feil. Flere store tunge deler manglet. Ingen på Ikea kunne ordne opp i rotet. Jeg sendte klagemail til Ikea i mai, leverte samtidig klage med alle papirene i Ikeas kundeservice, jeg etterlyste respons på klagen før sommeren og nå i helgen gjorde jeg et siste forsøk med å sende klagen min og hele blogg-følgetongen til en pressekontakt (som da skulle videresende mailen min til rette vedkommende).

På Ikeas hjemmesider er det nemlig ikke mulig å finne en eneste mailadresse eller telefonnummer til noen i Ikeas administrasjon. Jeg har imidlertid fått mange tilbud om å snakke med interaktive Anna, noe jeg ikke har hatt spesielt behov for. Anna er sikkert en hyggelig dame hun, men jeg tror neppe hun kunne føre meg inn i annet enn nok en endeløs runddans, og jeg er ikke i dansehumør om dagen. Ikeas taktikk er tydeligvis å gjøre sine kontaktadresser så utilgjengelige at billig-duste-kunder flest psykes ut og gir opp.

Siden jeg ikke bare er en billig-duste kunde, men en bestemt-billig-duste-kunde, så syns jeg altså denne saken er veldig irriterende. Så da ga jeg denne pressekontakten en siste sjanse til å vise hvordan Ikea forholder seg til klager. Om jeg ikke fikk en reaksjon nå heller, ville jeg kunne gå til et forbrukermedia med Ikeas totale mangel på seriøs kunde- og klagebehandling. At mine skriftlige klager i flere runder har blitt totalt oversett gjennom 6 måneder, og at det fortsatt ikke er tildelt verken saksnummer, saksbehandler eller saksbehandling syns jeg er under enhver kritikk.

Så ringte det fra Ikea i går. En "navnløs" dame der hadde lest klagen min og blogg-innleggene. Hun kommenterte ikke klagens innhold utover å si at dette hadde vært en kjedelig sak for meg.

Hun kunne tilby meg et gavekort på kr. 1000.

Jeg sa ja takk. Duste-billig-kunden meg sa ja takk.


Det er tross alt bare snakk om 5 bilturer og over 20 tilbrakte timer på Ikea unødig, lån av venners tid og varebil med takgrind fra Ski til Ikea tur-retur, noen timer i telefonen og tre formelle klagehenvendelser. Pytt pytt. Ikea er spart for å svare skriftlig på min klage, de slipper å redegjøre for hvordan tegninger med passord og brukernavn bare kan forsvinne 4 ganger, de slipper å svare for hvorfor ingen i deres organisasjon har myndighet til å ordne opp når deres egne ansatte har gjort feil. De slipper i det hele tatt å forsvare sin elendige kundebehandling. For 1000 skarve kroner. Deal or no deal liksom. Billig-duste-kunden meg sa deal.

Om tilliten til Ikea med dette er gjenopprettet?. Så dust er jeg forhåpentlig ikke..

.

Utsikt fra mitt vindu

Solnedgang over Oslofjorden i ettermiddag. Lysene til venstre i bildet er fra danskebåten. Kranene reiser Barcode-byggene som fratar meg utsikten til operaen.
.

Hverdag igjen

Det svirrer mange tanker oppi hodet mitt om dagen. Så jeg er ikke veldig opptatt av finanskrisen og Barak Obama og andre viktige ting som skjer i verden. Men en og annen nyhet av det midre slaget finner veien inn til mitt hode.

Som at konkursbegjæringen i saken om den spillegale biskopsønnen Bjarte Baasland foregår i disse dager. Moren, Bodhild Baasland, har tatt opp lån på over 40 millioner kroner til det hun skal ha trodd var sønnens foretningsvirkomhet. En foretningsvirksomhet som aldri har eksistert. "Jeg er blitt lurt av min sønn" sier Bodhild Baasland i dagens mediebilde. Det var da noe til selvinnsikt! Jeg trodde jammen det skulle mer IQ til for å få venner og nettverk til å stille med lån i slike størrelsesordener. Eller gir tittelen biskopfrue i seg selv nok status til at folk villig har lånt henne penger? Og hva slags omgangskrets er dette, som har så mye penger mellom hendene? Får håpe at det er noen av disse vennene igjen da, for nå skal biskopen og hans frue leve på kr. 24 000 i måneden. På bar bakke etter at leilighet i Oslo, leilighet i Stavanger og hytte på Hidra er tatt av konkursen. Eller, på bar bakke er de kanskje ikke, de har vel en stor og romslig bispegård de kan bo på, enn så lenge? Nå er Bodhild Baasland "i dyp sorg" over konsekvensene for de som har lånt henne penger. Litt i seneste laget, kanskje, å tenke på det først nå. Det er lett å bli sarkastisk på andres vegne. Men dette er en tragisk historie, uansett. En historie som til syvende og sist handler om ekstremt sterke bånd mellom en mor og en sønn.


Mens jeg er på Stavangertraktene må jeg ta fram at John "Big-John" Klemetsen er død, 70 år gammel. Sjelden har vel Norge sett et slikt samhold mellom far og sønn, som da boksesirkuset "Ole Lukkøye" og Big-John regjerte bokseverdenen for egen maskin i noen år. Det ble bronsemedaljer i EM, VM og verdenscupen, mm. Historien om far og sønn vises på kinofilmen "Blod og ære", som vant pris for beste dokumentar under kortfilmfestivalen i sommer. Jeg sender varme tanker til buldrebassen "Ole Lukkøye" som har mistet sin kjære far i kreft. Jeg vil anta at selv den tøffe røffe gutten feller tårer over tapet av en så nær far.


Og så er det "Kodenavn Hunter 2 " som har premiere på tv denne helgen. Rykende fersk krim fra Oslo, det er supert. Når da Kampen/Vålerengas egen Ane Dahl Torp (hun bor på Vålerenga og benytter kaffibar, pub og bikkjepark på Kampen) feier inn som krimmens dronning, ja da er stas.

God helg!
.

Lære å håpe

Jeg er gjennomtrøtt etter utredningen. Jeg er ikke vant med å ha fulltidsprogram dag etter dag i nesten to uker. Jeg har nesten ikke vært utenfor døren på en hel uke, jeg må bare hvile og sove og hente meg inn igjen.

Men det synker mer og mer inn; at jeg altså faktisk skal få tilbudet og muligheten til å kunne vente på ett friskere liv!

Så nå må jeg begynne å håpe. Håpe på at jeg faktisk kan få et friskere liv. Jeg tør ikke si et friskt liv. Jeg skal være fornøyd med et friskere liv. Et liv hvor jeg har helse til å gjøre det helt vanlige folk gjør i sine helt vanlige liv. I liv der det er mulig å legge planer og å gjennomføre dem. Det er det jeg må begynne å håpe på.


Jeg kjenner at det kan ta litt tid å begynne å håpe. Jeg tror rett og slett at jeg må lære meg det å begynne å håpe. For jeg har lært meg så veldig godt å resignere, godta begrensninger, erkjenne funksjonstap og ikke ha forventninger om å klare å gjennomføre ting jeg gjerne så ville. Jeg har lært meg så godt å takle at tilværelsen har blitt mer og mer innskrenket. Lært meg å forsone meg med at slik er livet mitt blitt. Og så skal jeg nå begynne å håpe på at livet igjen skal kunne bli mer aktivt og innholdsrikt?

Det er et helt lite kvantesprang det, å snu tanken fra resignasjon til håp.

Men jeg tror jeg skal klare det. Klare å snu tanken fra resignasjon til håp.
Jeg tror jeg skal klare å håpe på et friskere liv. Når jeg bare får vent meg litt til det...

.

Godkjent!

Nå er jeg hjemme etter gjennomført utredning for lungetransplantasjon på Rikshospitalet.

De siste 9 ukedagene har jeg vært igjenom 15 prøver/undersøkelser, tatt et drøss med blodprøver, trukket etpar visdomstenner, fastet mye og sovet lite. Jeg har hatt 8 samtaler med fagpersoner og jeg har vent meg til et nytt sykehus, en ny avdeling og nytt personale. Jeg har forholdt meg til minst 50 forskjellige nye sykehuspersoner disse dagene.

Konklusjonen av det hele er at kroppen min fungerer rimelig bra. Bortsett fra lungene, da. Hjerte og nyrer og lever og alle vitale funksjoner i kroppen er bra nok. Bra nok for å tåle en lungetransplantasjon. Lungene er dårlige nok. Dårlige nok til å ikke ha noen særlig framtid når infeksjoner herjer dem nesten året rundt.

Så nå er jeg godkjent for venteliste for lungetransplantasjon. Godkjent!

Og jeg har bestemt meg for å tørre å gjøre det skumleste av alt jeg har gjort i mitt liv; si ja takk til å stå på venteliste for lungetranplantasjon.

Jeg skulle sikkert vært hoppende glad. Eller vettskremt. Foreløbig er jeg bare sliten og nokså følelseslammet.

(OBS! Jeg settes ikke på ventelisten før om noen uker, det gjenstår en undersøkelse og noen prøvesvar som må være klar først).

.