Hjertespråk

Den største gleden for meg her nede er kontakten jeg har med dama som har afasi. Vi sitter sammen ved hvert måltid og har etterhvert utviklet en temmelig god kontakt og kommunikasjon på tross av at hun bare kan si relativt få ord. Hun kan svare ja og nei, men det er ikke alltid ordene kommer riktig ut. Hun kan si enstavelsesord, men må ofte streve for at det skal bli riktig. Noen ganger, når hun har funnet ordet hun vil si, vil hun gjerne si ordet høyt om igjen og om igjen til det blir riktig. Andre ganger blåser hun i det. Det kan ikke trenes alltid og hele dagen. Ved hjelp av tålmodighet, fantasi, interesse, nysjerrighet, non verbale uttrykk og tolking av setting kommer vi som regel fram til hva hun mener. Når hun stryker håret sitt fjongt og sier "håret", da er det ikke så vanskelig å gjette at hun skal til frisør. Når hun sier "grøde" og trykker hånden varmt til brystet, ja da går det an å finne ut at hun skal se "Markens grøde" på Nasjonalteateret. Når hun går forfjamset i gangen etter svømming og peker mot taket og sier sprøyte, ja da skjønner jeg at blodsukkeret er for høyt og at sykepleier må tilkalles. Når folk spør om hun leser bøker og hun peker noen linjer ut i luften og sier "bob bob", ja da må det bety at hun bare leser overskrifter. Når hun veiver med armen i ring foran ansiktet når folk da lurer på om hun hører lydbøker, ja da skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at det går i surr for henne, at konsentrasjonen gjør det vanskelig. Når hun har haltet seg en spasertur rundt huset og jeg spør om hun har gått tur, viser hun med hele ansiktet "tja". Som om hun sier "tur og tur, hva er vel en skarve runde rundt huset for en som har vært vant med lange fjellturer".

Når jeg treffer i mine gjetninger og spørsmål sier hun lettet "jaaha". Etterhvert vet jeg nokså mye om henne og kan ane hva hun vil fortelle. Dette er en gjensidig gledefull kontakt. Dama har et nydelig vesen, hun er skarp og flott og varm og har humor. Jeg sier at "vi kan jo ikke akkurat diskutere politikk, men vi finner jo stort sett ut av hva vi mener". Og så ler vi. Vi har blitt hverandres holdepunkt her nede. Når vi møtes om formiddagen går vi hverandre varmt imøte. Om hun sier "hei" eller "hade" spiller ingen rolle. Vi vet begge at hun mener hei.

Jeg har tidligere skrevet om å hviske hesten en hemmelighet. Eller hestehvisking som det kanskje kalles. Her viser det seg at jeg har brukt en antydningens kunst som var over min forstand. En hestevant kollega fortalte meg at hestehvisking egentlig handler om å lese en annens ordløse kommunikasjon. Det en hestehvisker gjør er å snakke hestens språk med hesten.

Så da har jeg på flere måter erfart endel om språkløs kommunikasjon her nede.

Det trengs på ingen måte ord for at hjerte skal nå hjerte.
.

Tivolidirektør

I mitt neste liv vil jeg bli tivolidirektør. Da vil jeg selv ha råderett over karusellene. Over berg-og dalbanene. Over sukkerspinn og sure sild. Over TunderCoaster og Vikingtokt. Jeg vil selv sette Speeden opp og ned og jeg vil selv bestemme når karusellene skal stå eller gå. Jeg vil ha kontroll over hvor lenge pausene skal vare. Og jeg vil selv velge balansen mellom spenning, skrekkblandet fryd og rolig flyt. Det er det jeg vil. Bli direktør. Tivolidirektør.
.

Molefunken mars

Mars måned startet med motbør.

Etter den søte kløe kommer den sure svie.
Etter opptur kommer nedtur.
Er det en naturlov?

Feberbølger er ikke til å surfe på.

Karusell...stopp...vil av....vil ikke...

.

29.februar 2008: SKUDDÅRSFEST

I går var det fest på jobben min. Årsfest, med overraskelses-avslutning for doktoren som skal pensjonere seg. Jeg hadde tatt med skjørt, finsko og lebestift i kofferten ned hit i håp om at jeg skulle kunne delta. Men jeg hadde lagt det på is, det ble for mye med 1,5 times kjøring og fest på toppen av dagens trening her. Litt molefunken satt jeg her da, men litt sånn beklemt institusjonshelgfølelse. Noen folk som er her snakker veldig lenge og veldig mye og veldig gjentakende om sine sykdommer, skader eller smerter. Noe som går litt til hodet på meg innimellom, for å si det som det er. Alle som er her har sitt, og da er det kanskje mer konstruktivt å prøve å holde en "frisk" konversasjon igang enn å terpe på sitt eget til enhver tid.

Så jeg satt altså der, og tenkte på kollegaer som skulle ha fest. Så ringer kollega Toril. "Jeg kommer og henter deg så blir du med på festen" sa hun. "Du får 20 minutter til å tenke deg om". Tenk på det! Hun ville hente meg og kjøre meg hjem, tilsammen over 3 timers kjøring for henne! Makan til raus og sporty dame! Jeg trenger vel ikke fortelle at jeg ikke var vanskelig å be. Når hun var så sporty så kunne ikke jeg være dårligere. Jeg heiv meg rundt og en knapp time etterpå satt jeg fix og ferdig i bilen hennes og to timer senere var festen i gang! Med 3 retters middag, champis og vin, festprogram av krevtiv festkomittè, danseband og flotte kollegaer. For en kveld det ble! Innen kl. 24 var jeg vel tilbake til institusjonens lune rede. Mett, trett, opprømt, glad og inspirert. Det ble en minnebokkveld! At smertene holdt meg våken omtrent hele natta og at kroppen kvitterer med feber idag, ja det går nok fort i glemmeboka.

Takk for en fantastisk sporty Toril! Takk for en fantastisk arbeidsplass og kjære kollegaer! Takk for dagsform og takk for muligheten til å få øyeblikk av pur glede!

Når jeg ikke hadde planer om å bruke dagen til å fri, ja da kunne vel skuddårsdagen knapt blitt mer minneverdig :-).
.
.

HVILE

Badedame II

Akkurat nå er havet begrenset til et badebasseng. Dybden er begrenset, bølgene er fraværende, redningsvesten henger klar på veggen og en badevakt passer på. Det er befriende enkelt å være i dette bassenget. Dykkerdrakten er tatt av. Her finner kroppen ro og batteriene lades. Lades for røffere tak i tøffere farvann. Her er det godt å være badedame. Bassengbadedame.
.

Dypdykk

Noen har skrekk for vann. Vannskrekk. Noen tør ikke ha hodet under vann. Tør ikke dykke etter dingsen i bunnen av bassenget. Kunne ikke tenkt seg å ha dykking som hobby. Selv er jeg en dykker. På heltid. På livstid. Jeg befinner meg stadig på dypt vann. Jeg har noen lodd i livet som drar meg ned, som tvinger meg til å holde pusten og famle rundt på et minimum med oksygen. På mine dypdykk blir jeg godt vant med å søke med lykt og lyse etter ting å se på. Etter vakkerhet, etter farger, etter liv. Noen ganger er alt bare grums, andre ganger finner jeg små juveler. En sjelden gang får jeg gå opp til overflaten, puste inn luft og lys. De øyeblikkene nyter jeg til fulle. Jeg vil aldri glemme hvordan det er på dypet, jeg vil aldri glemme at dypet er der. Og jeg vet at det på ett eller annet tidspunkt vil innhente meg igjen. Derfor er det vel verd å prøve å holde hodet over vannet en stund, være overflatisk, glemme dypet, glemme det dype. For det er der, under overflaten, hele tiden og alltid.
.