En urgammel drivkraft for artister og scenefolk.I går kveld var rammen Christiania Teater med Åge Sten Nilsen fra Wigwam som kjørte en hyllest til Queen. Jeg så showet sammen med to av damene fra Catosenteret og deres ledsagere. Et glamorøst show med noen musikalske innslag av glittrende karakter.
"The show must go on".
Det er vel også en metafor til selve livet.
Det er sånn jeg opplever mitt eget helseliv nå. At dette "showet" må gjennomføres, dag etter dag, uansett form og humør. "Forestillingene" gjennomføres ofte med artistens maske på. Jeg sleper meg gjennom helseavtale etter helseavtale. Denne uka har jeg ringt over 30 telefoner og sendt flere mailer for å få på plass samtaler med lege på Ullevål, time på Rikshospitalet, medisiner på apoteket samt mulighet for å ta blodprøver hos fastlege. Sist uke var det sykehuset flere dager. Så er det å ta behandlinger, inhalasjoner og medisiner hver eneste dag, og intravenøs medisin i tillegg akkuarat nå. Ingenting kommer av seg selv, ingenting ordner seg av seg selv. Jeg må hele tiden holde koken, stå på, holde "drive" i alt, sørge for at ting ikke stopper opp.
Jeg skulle ønske meg at sceneteppet en gang imellom kunne gå ned, at showet tok pause, at seiersrusen og champanjen flommet over og at beinhard jobbing kunne bli belønnet med showforestillingens heder og applaus. Slik at også jeg kunne få oppleve "kicket" artisten får som gir nytt pågangsmot om igjen og om igjen.
Berømmelsen skulle helst komme i form av friskere helse og gode dager med godt innhold i. Enn så lenge must the show go on...
"There’s No Business Like Show Business" sier folk i bransjen. Jeg er inderlig glad jeg ikke valgte den veien frivillig for livet mitt forøvrig. Det holder lenge å være ufrivillig amatør.
.
