29.februar 2008: SKUDDÅRSFEST

I går var det fest på jobben min. Årsfest, med overraskelses-avslutning for doktoren som skal pensjonere seg. Jeg hadde tatt med skjørt, finsko og lebestift i kofferten ned hit i håp om at jeg skulle kunne delta. Men jeg hadde lagt det på is, det ble for mye med 1,5 times kjøring og fest på toppen av dagens trening her. Litt molefunken satt jeg her da, men litt sånn beklemt institusjonshelgfølelse. Noen folk som er her snakker veldig lenge og veldig mye og veldig gjentakende om sine sykdommer, skader eller smerter. Noe som går litt til hodet på meg innimellom, for å si det som det er. Alle som er her har sitt, og da er det kanskje mer konstruktivt å prøve å holde en "frisk" konversasjon igang enn å terpe på sitt eget til enhver tid.

Så jeg satt altså der, og tenkte på kollegaer som skulle ha fest. Så ringer kollega Toril. "Jeg kommer og henter deg så blir du med på festen" sa hun. "Du får 20 minutter til å tenke deg om". Tenk på det! Hun ville hente meg og kjøre meg hjem, tilsammen over 3 timers kjøring for henne! Makan til raus og sporty dame! Jeg trenger vel ikke fortelle at jeg ikke var vanskelig å be. Når hun var så sporty så kunne ikke jeg være dårligere. Jeg heiv meg rundt og en knapp time etterpå satt jeg fix og ferdig i bilen hennes og to timer senere var festen i gang! Med 3 retters middag, champis og vin, festprogram av krevtiv festkomittè, danseband og flotte kollegaer. For en kveld det ble! Innen kl. 24 var jeg vel tilbake til institusjonens lune rede. Mett, trett, opprømt, glad og inspirert. Det ble en minnebokkveld! At smertene holdt meg våken omtrent hele natta og at kroppen kvitterer med feber idag, ja det går nok fort i glemmeboka.

Takk for en fantastisk sporty Toril! Takk for en fantastisk arbeidsplass og kjære kollegaer! Takk for dagsform og takk for muligheten til å få øyeblikk av pur glede!

Når jeg ikke hadde planer om å bruke dagen til å fri, ja da kunne vel skuddårsdagen knapt blitt mer minneverdig :-).
.
.

HVILE

Badedame II

Akkurat nå er havet begrenset til et badebasseng. Dybden er begrenset, bølgene er fraværende, redningsvesten henger klar på veggen og en badevakt passer på. Det er befriende enkelt å være i dette bassenget. Dykkerdrakten er tatt av. Her finner kroppen ro og batteriene lades. Lades for røffere tak i tøffere farvann. Her er det godt å være badedame. Bassengbadedame.
.

Dypdykk

Noen har skrekk for vann. Vannskrekk. Noen tør ikke ha hodet under vann. Tør ikke dykke etter dingsen i bunnen av bassenget. Kunne ikke tenkt seg å ha dykking som hobby. Selv er jeg en dykker. På heltid. På livstid. Jeg befinner meg stadig på dypt vann. Jeg har noen lodd i livet som drar meg ned, som tvinger meg til å holde pusten og famle rundt på et minimum med oksygen. På mine dypdykk blir jeg godt vant med å søke med lykt og lyse etter ting å se på. Etter vakkerhet, etter farger, etter liv. Noen ganger er alt bare grums, andre ganger finner jeg små juveler. En sjelden gang får jeg gå opp til overflaten, puste inn luft og lys. De øyeblikkene nyter jeg til fulle. Jeg vil aldri glemme hvordan det er på dypet, jeg vil aldri glemme at dypet er der. Og jeg vet at det på ett eller annet tidspunkt vil innhente meg igjen. Derfor er det vel verd å prøve å holde hodet over vannet en stund, være overflatisk, glemme dypet, glemme det dype. For det er der, under overflaten, hele tiden og alltid.
.

VANN

BADEDAME

Bassengblått behag.
Bølger av velvære.
Varme som løsner hver muskel
og åpner bro til lungens anstrengte pust.
Drømmen flyter over Altlanterhavet,
jeg driver til Middelhavets kyst
og glemmer meg bort i krystallrevets blikkklare eventyr.


Jeg har blitt bassengfrelst. Jeg har blitt badedame. Bassengbadedame.


SÅPEMANN

Han var en
såpemann,
som ble løst opp
i vann

(mimosa) http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/mimosa
.

Cato`s filosofi II

La meg ha det sagt med en gang: Jeg har stor respekt for Cato Zahl Pedersen, for hans enestående innsats med å gå til Sydpolen og Everest, for hans mange OL medaljer i Parlympics og for hans engasjement og glød for å lage dette senteret som en motvekt til eksisterende helseinstitusjoner. Jeg har all respekt for hva han har fått til i livet sitt. Jeg er kjempeglad for å få lov til å være på dette stedet som han har bygd opp. Den "friske" atmosfæren her, de fine rommene, bassenget, maten, menneskene; alt gir meg en kjærkommen pause fra en krevende hverdag. Her får jeg mulighet til å lade batteriene og til å utnytte det potensialet jeg har for fysisk aktivitet optimalt.

Idag har jeg hørt på foredrag her som Cato holder en gang i måneden. Jeg har hørt dette foredraget 2 ganger før. Jeg har latt meg grådig provosere av at han ikke ser at syke mennesker har andre rammer for livet sitt enn det de som er skadet eller stabilt funksjonshemmede har. (jmfr. blogginnlegg her tidligere). Så hvorfor gikk jeg en gang til?

Jeg tenkte at jeg ville høre på han en gang til og virkelig ha på velvillighetens ører. Høre godt etter, om han ikke egentlig har rett i det han sier, om han ikke egentlig er mer nyansert enn jeg har fått med meg før. Så derfor hørte jeg altså foredraget for 3. gang. Det er tross alt gratis, og det er tross alt et foredrag næringslivsfolk betaler tusenvis av kroner for å høre. Og jeg er altså utrolig takknemlig for at han har grunnlagt dette senteret som jeg får dra nytte av nå.

Men selv med velvillighetens ører klarte jeg ikke å høre noe annet enn jeg tidligere har hørt. Vel skal det sies at han selv sier at han ikke har tid til annet enn å forenkle, og at han med vilje ønsker å gi oss et spark bak. Og han har masse grunnleggende livsvisdom å formidle, ting alle kan lære av. Han har rett i mye han sier om muligheter og begrensninger, og han kan helt sikkert motivere mange til å stå på mer enn før. Men respekt for alvorlig syke, det finner jeg ikke. Han framstiller det som at alt handler om fokus og vilje. Og han åpner ikke for spørsmål. Kanskje han ikke vil ha slike nyanseringer, det kan ta noe av slagkraften fra foredraget hans, tenker jeg. Men jeg tror det ville gitt mer troverdighet til budskapet hans om han klarte å ta med noen nyanser om at mennesket ikke i enhver situasjon kan bestemme over egen kropp og egen vilje. Slik det er når mennesket er sykt. Som situasjonen er for mange av tilhørerne her.


Hans hovedbudskap er at alt kommer an på hvordan man tar tingene i livet sitt.

Hva leser du her ? I M P O S S I B L E

Impossible eller I'm possible?


Vi kom til å snakke litt om denne filosofien hans rundt middagsbordet idag. Det er som å banne i kjerka å si noe negativt om Cato; vi er jo alle klar over at det er takket være hans innsats at vi får dette tilbudet her. Det viste seg at det var ganske mange her som ikke orket å gå til foredraget. Som ikke orket å bli provosert. Jeg har sjelden sett dama med afasi så rødkokt i ansiktet som da dette temaet kom opp. Så det er visst ikke bare jeg som føler meg tråkket på tærne av hans forenkling av ting. Det skulle så lite til for han å signalisere en smule respekt for at andre har andre rammer og mål og muligheter i livet sitt, slik vi har respekt for hans.

Det finnes flere måter å drive risikosport på (jmr. tidligere blogginnlegg). Og heldigvis for det, kanskje. Sydpolen er allerede nok forurenset av rike folk som realiserer sine drømmer der.... Everest-ekspedisjonen Cato hadde i høst måtte faktisk avbrytes før toppen var nådd bl.a. pga.
1 1/2 times kø for å komme opp siste etappe. Så får vi andre heller nøye oss med enklere mål i en enklere hverdag. Og akseptere at ikke alle kan få til akkurat det man ønsker seg eller setter seg som mål. Og prøve å finne mening i tilværelsen likevel.

Med dette setter jeg punktum for temaet Cato-filosofi.

Ps. Cato Zahl Pedersen trakk seg ut av senterets drift i 2003.

En god fysioterapeut

Det er fysioterapeuten som setter opp det individuelle treningsprogrammet her nede. Utfra mine mål og samtale med meg lager hun en ukesplan for aktivitetene. Altså var det for meg svært spennende å se hva slags fysioterapeut jeg kom til å få og om hun ville forstå min situasjon. Som er at jeg er syk, at jeg ikke vil ha eller trenger nedturer, at det viktigste for meg er å holde meg stabil og ikke bli verre, at jeg har et minimalt startnivå for hva slags trening jeg kan gjøre utfra smerter og utfra å unngå infeksjon. Fysioterapeuter har ofte en tendens til å være unge, pene, slanke, veltrente, sporty mennesker. Som mener at trening og aktivitet er alfa og omega, gjerne helst i doser som skal være noe å strekke seg etter. Den som trenes skal helst ha utvikling, framgang, motivasjon og potensiale. Den skal bli bedre, gjerne bli bra.

Den fysioterapeuten jeg har fått her nede er alt det der om "ung, pen, slank, veltrent og sporty". Men hun har skjønt tre essensielle ting:

1) Det er forskjell på folk som har skadet seg og folk som er syke. Syke folk er syke og skal ikke presse seg til ting de kjenner kroppen ikke orker. Kroppstilstanden, dagsformen og kreftene må styre hva av aktiviteter som er ok.

2) Hun presiserer at programmet hun setter opp er veiledende for meg, at jeg selv styrer hva jeg vil og klarer gjøre og om jeg må kutte ut noe eller gjøre noe til andre tider enn fastlagt. Jeg kan gjøre det jeg kjenner jeg klarer, dag for dag.

3) Hun minner meg på at det er ikke for henne jeg skal gjøre ting, det er for meg. Det spiller egentlig ingen rolle for henne hva jeg gjør,; hun er der for å gi forslag og veilede, men det er jeg som bestemmer. Det er meg dette handler om, mitt utbytte av oppholdet her. Viss det er ro mer enn trene en dag, ja skal jeg gjøre det.

Slike ting er fint å høre for en som har lett for å ville være "flink pike", følge den oppsatte timeplanen og vise at jeg vil og står på. Da blir det lettere å skjønne at det er faktisk bare er meg selv som kjenner hva som er riktig av aktivitet, dag for dag. I går sendte hun meg "hjem" til rommet mitt med beskjed om å ta det rolig. Og det var helt korrekt, for jeg hadde en sliten, småfebril dag. Jeg trenger ikke bevise noe overfor henne, hun skjønner sykdomssituasjonen min og jeg må ikke forklare meg eller "forsvare" meg. Hun pusher meg ikke inn i feber og infeksjon, hun avpasser farten etter forholdene. Målet hun har satt for meg er "å vedlikeholde funksjonsnivå, eventuelt forbedre". Restriksjoner er "unngå overanstrengelse". Det er perfekt fordi det tar høyde for at det er jeg selv som skal kjenne etter og vurdere og ta ansvar for hva av aktivitet som er riktig for å holde formen mest mulig stabil.


En stor honnør til denne gode fysioterapeuten. Hun tilbyr sin kunnskap og hun respekterer min kunnskap om min egen helse. Hun bidrar til at oppholdet her ikke styres av "enkel Cato-filosofi" alene, men av realisme og individuell tilrettelegging utfra at det er jeg som vet best hva som er riktig for meg. Og det er den beste faglighet en fagperson kan utøve, slik jeg ser det.

-